Illustrasjon: Fredrik Edén
Politikk handler blant annet om å gi stemme til svake grupper og saker som overhøres. Miljøet har ingen stemme med mindre vi gir det en. Derfor er arbeidet miljøorganisasjonene gjør viktig.
Søtten år gammel stiftet Frederic Hauge Bellona i 1986. Før det hadde han en bakgrunn i Natur og Ungdom. På de tredve årene som er gått, har det utviklet seg en flott bukett miljøorganisasjoner. Bellona er den største med 41 ansatte, så følger Naturvernforbundet med 35 ansatte, WWF med 33 ansatte, og Zero med 13 ansatte, alt ifølge nettsidene deres. Alle organisasjonene mottar betydelig offentlig støtte. I tillegg sponses de av bedrifter, og private aktører. Bellona har 96 bedrifter som gir pengestøtte, Zero har 140 støttespillere, og WWF holder seg med 4 hovedsamarbeidspartnere og har et begrenset samarbeid med 11 andre bedrifter.  Naturvernforbundet henter 10% av inntektene fra medlemskontingent, i overkant av 30% er grunnstøtte fra Miljøverndepartementet, 40% er annen offentlig støtte, og resten kommer fra bedrifter. Miljøorganisasjonene er mye engasjement, men det er også business.
I gamle dager assosierte vi miljøsaker med Alta-utbygging, lenkegjenger og politiaksjoner. Senere ga Hauge miljøsaken et ansikt når han klatret i fabrikkpiper eller gravde i gjørme. I vår tid er miljøaktivistene lettest å få øye på utenfor internasjonale konferanser der politikere diskuterer bærekraft og klima. Ofte minner aktivistene om Fred Flintstone når Flintstone hamrer på døren til huset sitt mens han roper; -Wilma, open that door and let me in!
Den siste uken har Aftenposten beskrevet hva som kan skje når politikerne åpner døren, og lar miljøaktivister og lobbyister slippe inn. Vi har fått et godt innblikk i hvordan det var mulig å få på plass vedtaket om biodrivstoff i statsbudsjettet i 12. time høsten 2016. Vedtaket kom på plass etter iherdig innsats fra senterpartimannen Marius Holm som leder Zero, og Skogeierforbundet. Som alltid når bioøkonomi diskuteres, kan vi ane at den gamle hedersmannen og tidligere landbruksminister for Høyre Johan C. Løken tusler i kulissene. Så vidt jeg kan se er da også norske landbruks- og skoginteresser de eneste som vil tjene på vedtaket dersom det i det hele tatt lar seg sette ut i livet. Ekspertene er enige om at effektene for miljøet er høyst diskutable. Det er virkelig ikke grønt alt som glimrer.
Vi er mange som er bekymret for klodens fremtid. Derfor er det uendelig trist når særinteresse kamuflert som miljøinteresse vinner frem på Stortinget i sene nattetimer. Det bringer miljøpolitikken i vanry. Som Frederic Hauge sier til Aftenposten 16. mars; -Det er fort gjort med lettvinte løsninger og symboler. Det er skandaløst at dette (les biodieselvedtaket) brukes til å få budsjettforhandlinger til å gå opp. Vedtaket er ikke konsekvens utredet. De har ikke sørget for å ha faktagrunnlaget. Vi trenger biodrivstoff, men bare til tungtransport, sjøfart og luftfart, sier Hauge.
La meg foreslå en politisk lærdom og en konklusjon i kjølvannet av denne saken. Lærdommen først; Miljøbevegelsen representerer også særinteresser, og enhver særinteresse må møtes med den største skepsis av politikere. Så til konklusjonen; Norsk landbruk er landets i særklasse dyktigste lobbyister. Ingen er så flinke til å finne sugerør inn i statskassen, og til å omdanne sugerør til helautomatiserte pumpeverk på rekordtid. Jeg blir grønn av misunnelse!
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden