Det var ikke ny regjering.

Det var ikke at Giske endelig ble tvunget til å trekke seg som nestleder. Eller at «ryktene» om Skei Grandes erotiske eskapader i kulturlandskapet viste seg å være sanne. Ei heller at det politiske talentet Tonning Riise er en overgriper, hvis kildene snakker sant. Selv ikke Siv Jensens haltende forsvar av sparkingen av Christine Meyer, kombinert med hennes hukommelsestap i møte med hardporno-eposter og trekantsex med femtenåringer, når opp.

Perversitetene overskygges av at 17. januar 2018 var den dagen hvor Sveriges statsminister åpnet for å sette inn militæret mot landets innbygger: Det är inte min första åtgärd att sätta in militär, men jag är beredd att göra vad som behövs för att se till att den grova organiserade brottsligheten ska bort, sa Stefan Löfven. Det er riksdagsvalg i Sverige i september, og det vinnes ikke med flesk, men med tanks og maskingevær. Senere forsøkte han å moderere uttalelsen noe.

En gang ble man idiotforklart hvis man stilte seg kritisk til svensk innvandringspolitikk. Nå må man være kjøpt og betalt for ikke å forstå sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet. VG finner i sin dekning av den svenske «gjengkrigen» frem til en slik: Paul Larsson, professor i kriminologi ved Politihøgskolen (!), som programmatisk kan fortelle at «problemene skyldes manglende integrering – og ville kommet uansett hudfarge eller nasjonalitet.»

Eller for å sitere den svensk-kurdiske samfunnsøkonomen Tino Sanandaji, godt gjemt i VGs artikkel: Hvis man justerer pepperkaker for fett og sukkerinnhold, så blir de like sunne som knekkebrød.

Lykke til med det, Politihøgskolen.

«Skal vi unngå svenske tilstander, må vi følge med,» skrev Hanne Skartveit i VG Lørdag. All ære til bussjåfører eller politikere som følger med. men det er en fordel om det kan svinge og bremse i tillegg. Hvis VG sluttet å bruke de sløveste knivene som kilder, ville debatten bli meningsfull, og Skartveits kommentarer mindre tomme.

Når pressen og Politihøgskolen svikter, hvor skal man da gå for å bli informert?

Gå til mauren og bli vis, sa Kong Salomo. Vi tror bøker er enda bedre. Den første boken er nettopp Sanandajis «Masseutfordring – Økonomisk politikk mot utenforskap og antisosial atferd».

Der forklarer Sanandanji hva som har ført til tragedien som nå utspiller seg i de svenske forstedene: Høy innvandring, især fra ikke-vestlige land. Segregering i boligmarkedet. Lav tillit gjør at mennesker bygger barrierer mot hverandre som skaper enda lavere tillit. Skatteinntektene faller fordi færre ikke-vestlige arbeider, og de som arbeider har ofte lavtlønnsjobber. De sosiale problemene driver offentlig utgifter opp. BNP øker, BNP pr. innbygger flater ut.

Hvordan kan en slik utvikling pågå så lenge uten at det åpne samfunnets institusjoner justerer kursen?

Et mulig svar finner man i fjorårets mest overraskende bestselger, professor Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet». Der forklarer han hvordan Norges ambisjoner om å bli en humanitær stormakt internasjonalt smittet over på innvandringspolitikken. Grensekontrollen abdiserte i møte med asylsøkernes humanitære rettigheter.

Å være mot innvandring, ble ondt.

Det var sant i Norge, det er ennå sant i Sverige. Men blindflekker gjør at så vel nasjon som argumentasjon til slutt grunnstøter.

Asbjørn Ness/ Seniorrådgiver GK Norge