Illustrasjon: Fredrik Edén
Frp-hetsen illustrerer at skillelinjene i norsk politikk er små. Det er bred, tverrpolitisk enighet om hovedtrekkene i de store samfunnsreformene som har vært gjennomført. Også norsk innvandringspolitikk, som Frp er blitt særlig kritisert for i valgkampen, er et resultat av et bredt parlamentarisk forlik. I november 2015 vedtok Stortinget en avtale for å håndtere strømmen av flyktninger til Norge. Bak avtalen sto Høyre, Frp, KrF, Venstre, Ap og Senterpartiet. Arbeiderpartiet, KrF og FrP har samme innvandringspolitikk. Her skiller ikke politikk, bare retorikk.
Derfor blir den hatske holdningen til Frp fra partiets politiske motstandere både kynisk og manipulativ. Fremskrittspartiet er verken Nasjonal Front eller Sverigedemokratene. Siv Jensen er ikke en norsk Marine Le Pen. Men både Frp og andre innvandringskritiske partier i Europa representerer utenforskapet og fører an i opprøret mot den intellektuelle eliten. I den rollen har FrP vært en viktig sikkerhetsventil i det norske samfunnet fra partiet ble stiftet i 1977. Partiet kanaliserer utenforskapets misnøye og omdanner den til akseptable politiske løsninger. Slik har FrP fortjenestefullt tatt utenforskapet inn på Stortinget.
Glem heller ikke at Frp de siste førti årene har vært Norges mest innovative politiske parti. Gang på gang har vi sett at Frp har vært først ute med å foreslå saker, for så å bli utskjelt og nedstemt. Etter noe tid har så tilsvarende forslag blitt fremmet av et annet parti, og vedtatt. La meg nevne et par eksempler: Frp var først ute med å foreslå å avvikle kringkastingsmonopolet, konkurranseutsette Televerket, stykkprisfinansiere helsevesenet og liberalisere strømmarkedet. De andre partiene har også fulgt etter Frp i innvandringspolitikken.
Ser vi på stortingsperioden vi har lagt bak oss, har Frp fått gjennomslag for mer enn Segway, proffboksing og lakrispiper. Partiet har også fått gjennom dette:
• Krav om politiattest i eldreomsorgen
• Fjerne foreldelsesfristen på drap, voldtekt og seksuell omgang med barn
• Rett til brukerstyrt personlig assistanse
• Iverksettelse av ny straffelov
• Utvidet soningskapasiteten med over 550 nye plasser,
• Forsøksprosjekt med dyrepoliti i Sør-Trøndelag som nå utvides til Rogaland.
• Opprettet en «cold-case»-gruppe i Kripos som skal etterforske uoppklarte saker
• Iverksatt pilotprosjekt hvor kriminalomsorgen overtar fangetransporter, slik at flere politifolk kan brukes til andre     viktige politioppgaver
• Fem års botid i Norge før man kan få kontantstøtte for å motvirke at innvandrerkvinner i altfor stor grad står          utenfor arbeidsmarkedet
• Opprettet et eget utbyggingsselskap (Nye Veier AS) for å sikre helhetlig utbygging og drift av trafikksikre hovedveier i Norge
• Oppheving av togmonopolet i persontransporten
• Forenklet lovverket, slik at bankene skal utvise fleksibilitet til å gi boliglån med egenkapital ned mot 10 prosent
Det kan umulig være så stor avstand mellom Frp og KrF som Knut Arild Hareide later som.
Så hvorfor er de andre partiene, med unntak av Høyre, så opptatt av å demonisere Frp? Er det mangelen på eget politisk særpreg? Er det dragningen mot det trygge og konforme? Er det ren feighet og fravær av lederskap? Er det indremedisin for eget parti? Skyldes det tvangsforestillinger? Er det fordi man ikke kan stole på Frp? Dette siste var riktig da Carl I Hagen ledet partiet, men feil under Siv Jensen. Jensen har gjort Frp stuerent, pålitelig og moderat. Fremskrittspartiet er ikke et høyreradikalt parti. Frp er høyrepopulistisk. På samme måte kan SV sies å være venstrepopulistisk og Senterpartiet distriktspopulistisk. Vi behøver ikke like det, men vi må akseptere det; Politiske beslutninger er emosjonelle, og politikk handler om å mobilisere velgere. Da skulle det bare mangle at ikke partier spiller på følelser i folket for å vinne velgere. Kanskje de andre har noe å lære av FrP?
I stedet for å la seg skremme av venstresiden, burde Venstre og KrF ta imot invitasjonen fra Erna Solberg om å ta ansvar i regjering. Begge partiene sier jo at samarbeidsavtalen har gitt godt gjennomslag de fire siste årene. Hvorfor skulle ikke gjennomslaget bli enda større om partiene gikk inn i regjeringen? Venstre ser ut som partiet er i ferd med å komme til sans og samling. Viktige Venstreprofiler mistet stortingsplassene sine, og på innsiden av regjeringen, vil de kunne skinne som statsråder.
For KrF sitter det lengre inne. Det dårlige valgresultatet slo ned om en bombe i partiet, og ledelsen later til å være i granatsjokk. Partiet er splittet, og lekket 22000 velgere til partier til høyre for dem selv, og 12 000 forlot KrF til fordel for partier til venstre. Innerst inne vet nok partiledelsen at et politisk sidebytte er selvmord.
Politikk handler om makt. I sin ytterste konsekvens regjeringsmakt. Takker Venstre og KrF på nytt nei til å gå inn i regjeringen, blir valget i 2021 svært krevende for begge partier. Og for hver statsråd Venstre eller KrF får blir det en FrP eller Høyre statsråd mindre. Er ikke det en fin trøstepremie?
 
Hold fast og hold ut.
 
Hans Geelmuyden
PS. En nesten tilsvarende kronikk ble publisert av Morgenbladet dagen etter valget. Du finner den her;
https://morgenbladet.no/2017/09/pass-deg-ellers-kommer-frp-og-tar-deg