Onsdag innleder kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) om troverdighet i politikken; Varer ærlighet eller medietrening lengst? Halvorsen er kanskje Norges tydeligste politiker. Kommentator Anne Marte Blindheim i Dagbladet kaller sitt innlegg «Boksing med ballonger», og snakker om pressens forhold til kommunikasjonsrådgivere. Det aner meg at begge har dårlige erfaringer med profesjonen vår. Det skjønner jeg godt. Det er mye rart som gjemmer seg bak betegnelsen «kommunikasjonsrådgiver».
Professor Torild Moi kom nettopp med en bok der hun skriver at «byråkrater og akademikere uttrykker seg dessverre ofte slik at vi som forsøker å begripe hva de sier havner i en hengemyr av ord som ikke betyr noen ting, ord som bare har en oppgave, nemlig å få oss til å samtykke i noe vi faktisk ikke forstår. Dette er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet».
Moi har rett, for hensikten med det offentlige ordskiftet er faktisk ikke å få rett. Hensikten er å bryne egen tenkning. De som tåkeprater i stedet for å kommunisere tydelig, vil aldri bli møtt med motforestillingene de trenger for å utvikle egen tenkning. Kommunikasjonsrådgivere som ikke evner å hjelpe ledere eller oppdragsgivere å snakke tydelig, bidrar til å undergrave demokratiet. De burde avskiltes!
Tåkeprat er intellektuelt slurv. Når vi møter tåkefyrster er det plikten vår å spørre; Hva er det egentlig du sier nå? Hva betyr egentlig alle ordene? Kommunikasjon handler om å bli forstått. Hva som er sant, er ofte avhengig av øyet som ser, men vi må alltid tro at vi gjennom kommunikasjonsarbeid kan definere mer presist, og komme frem til informasjon som er sannere.
Hold fast og hold ut!
Hans