I dag starter arbeidet med statsbudsjettet for neste år. Det er stortingsvalg i 2017, og valgkampbudsjetter pleier å korrumpere. Demokratier beslutter tregt, og lurer seg selv så lenge de kan. Lav kronekurs og økt offentlig pengebruk er bra førstelinjeforsvar for å sikre sysselsetting i dårligere tider. Arbeidskraft og kunnskap er 85% av nasjonalformuen og bør forvaltes deretter. Problemet er at verken lav kronekurs eller sterke norske statsfinanser bedrer norsk produktivitet. Tvert imot kan begge dempe symptomene, og hindre nødvendig omstilling og reform. «Over tid er det ikke en farbar vei å øke pengebruken», advarte sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale. Spørsmålet er om regjering og Storting våger å gå løs på de virkelig vanskelige oppgavene i tide, altså før statsfinansene er alvorlig svekket. Klarer vi å trappe ned meningsløs distriktsstøtte, effektivisere og bedre offentlig tjenesteyting, redusere statens pensjonsforpliktelser, avvikle kontantstøtten og barnetrygden, og innføre karensdag mens oljefondet fortsatt er intakt?  Hvis ikke kan husholdningenes skattebyrde vokse fra dagens 37% til 65% i 2060, varsler en ekspertgruppe.
Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker, har sagt at problemet ikke er at politikerne mangler kunnskap om hva de bør gjøre, men at de ikke vet hvordan de skal bli gjenvalgt etter at de har gjort det. Dette er Solberg regjeringens dilemma når de møtes denne uken.
«Med de verdier vi nå observerer for kronekursen, er vårt kostnadsnivå tilbake på nivåer fra tidlig på 2000-tallet», trøster finansminister Siv Jensen. I valutarusen overser hun at norsk næringsliv er forandret de siste femten årene. Antallet ansatte i oljebransjen har økt med over 200 % siden tusenårsskiftet. De norske bedriftene som tjente på lav kronekurs tidlig på 2000-tallet, har hatt 15 tøffe år. Vi kan ikke vente at de skal redde norsk økonomi på kort sikt. Samtidig vokser tallet på offentlig ansatte. 34% er OECD-rekord. De offentlige utgiftene vokser også. I statsbudsjettet for 2016 utgjorde trygdeforpliktelsene 37 % av utgiftene. Med dagens pensjonsregime vil det tallet nærme seg 45 % allerede i løpet av vår levetid. Effektivitetskommisjonens andre rapport var ikke nådig i sin dom: verken lav kronekurs eller et rekordstort oljefond kan erstatte behovet for nødvendige reformer.
Svensk økonomi møtte veggen på 70 og 80 tallet, men svenske regjeringer valgte fornektelsens vei. Nedgang i den globale økonomien gav svensk stål- og verftsindustri tøffe tider, og ny teknologi reduserte behovet for arbeidskraft i den svenske tungindustrien. Politikerne øste ut offentlige midler for å lindre smerten. Det kostet penger. På slutten av 1980-tallet utgjorde offentlige utgifter over 40 % av landets samlede verdiskapning. Da finanskrisen rammet Skandinavia tidlig på 1990-tallet, så svenskene døden i hvitøyet. Svenske politikere måtte ta tøffe valg. Göran Persson var finansminister. I 1994 tok han ansvar som vakthavende lege, og skrev ut en hestekur. Høyere skatter og lavere utgifter. Strenge reformer med øyeblikkelige virkning. Effekten var brutal. I 1995 nådde den svenske arbeidsledigheten 11 %. Over de neste par årene krympet Sveriges økonomi med 5 %. Men svenskene fikk tillit til Persson, og valgte ham til statsminister. Kuren så ut til å virke. Sakte, men sikkert, ble den svenske økonomien bedre. Persson satt som statsminister i 10 år. Folket belønnet en leder som hadde turt å foreskrive blåsyre i stedet for smertestillende.
Vår blå-blå regjering er lidenskapelig opptatt av reformer. Kommunereform, politireform, helsereform, jernbanereform, arbeidslivsreform. I statsbudsjettet for 2016 opptrer ordet «reform» hele 83 ganger. En reform finansministeren ikke har innført, er skattereform. Lavere skatter for næringsliv og arbeidstakere vil bidra til økonomisk vekst, sier en ekspertgruppe. Dessuten er lavere skatter god, konservativ politikk. Regjeringen har i stedet satt seg fore å senke formueskatten. Det forstår verken eksperter eller opposisjon, som har sendt 201 skattespørsmål til finansministeren. Ingen av svarene fra finansdepartementet forklarer hvorfor formueskatt er viktig for veksten i norsk økonomi.
«Det viktigste svaret fra regjeringen i årets statsbudsjett er tiltak for den langsiktige omstillingen», sier Vidar Helgesen. Reformene skal virke, men ikke før på lang sikt. Det eneste som virker større enn lysten til å reformere, er frykten for å se resultatene. I likhet med svenskene, står også den norske regjeringen i fare for å velge fornektelsens vei. I oktober ville Siv Jensen bruke 196 milliarder oljekroner på å dekke inn budsjettunderskuddet. Siden da har oljeprisen falt med 30 prosent. I januar ble hun den første finansministeren som har tatt penger ut av oljefondet i stedet for å gjøre innskudd. De tre siste årene har oljepengebruken økt like mye som de ti foregående. Aldri har en finansminister brukt mer. I stedet for å gjøre nødvendige inngrep, øker hun medisineringen.
Siv Jensen er den første norske finansministeren siden opprettelsen av oljefondet som har større økonomisk handlingsrom enn sin etterfølger. Regjeringens neste statsbudsjett vil vise om regjeringen har politisk mot. Man skal aldri undervurdere velgerne. Gode politikere har respekt for den kollektive fornuft. Det norske folk skjønner at tidene forandrer seg. Vi trenger blåsyre, ikke dop.