Om mindre enn ett år er det valg i Norge. Meningsmålingene indikerer at det kan gå mot et regjeringsskifte. Hvordan vil de nye statsråder se på sitt nye sekretariat i departementene – som medspillere eller motspillere? Historien viser at det er et komplisert grenseland mellom politikk og administrasjon i forvaltningen. Et nærliggende eksempel er da Høyre i 1981 overtok Miljøverndepartementet etter vel åtte år med AP-statsråder, den samme tidsperioden som den rødgrønne koalisjonen har sittet ved makten.
Bortsett fra en kort perioden med Helga Gitmark (SP), hadde departementet utelukkende vært styrt av AP-statsråder da Høyres Wenche Frogn Sellæg tiltrådte. Norsk miljøvernpolitikk var på mange vis Arbeiderpartiets verk. Det var derfor ikke til å undres over at den nye statsråden var meget skeptisk til sitt embetsverk. Hun mente det luktet AP fra de fleste kontorer.
I VG 12. november 1981 gikk statsråden hardt ut mot sine ansatte: ”Den virksomhet deler av embetsverket i Miljøverndepartementet bedriver, kan minne om bevisst politisk obstruksjon”.
Selv opplevde jeg to konfliktsaker men den nye statsråden. I 1981 ville embetsverket ha miljøvernsjefer hos fylkesmennene, men statsråden sa nei. Hun mente fylkesmennene trengte jurister, ikke flere miljøstillinger, og satte embetsverket seg sterkt i mot.
En annen sak gjaldt hvem som skulle lede Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Den samme statsråden likte dårlig at embetsverket drev en kampanje for Gro Harlem Brundtland uten at hun selv var informert om det. Begge disse sakene endte til slutt med at embetsverket fikk trumfet sine saker igjennom.
Det er to perspektiver på disse anekdotene.  Det ene kan ses fra statsrådens posisjon. Når hun overprøvde embetsverkets forslag, var det i hennes fulle rett som statsråden. Statsråden mente at det var grunn til å se med skepsis på det byråkratene i MD holdt på med. Det var i hvert fall ikke Høyre-politikk de drev på med.
Det andre perspektivet er dette: Embetsverket har rett og plikt til å si fra når en statsråd treffer beslutninger som er i strid med vedtatte lover og retningslinjer for sektoren. Når embetsverket motarbeidet statsrådens omgjøring av miljøstillinger til jurister, kan man si at embetsverket handlet i tråd med det som er god kodeks for embetsverket.
Hvordan vil for eksempel en ny Høyre/FrP-regjering møte sitt embetsverk? Rogn Sellæg-syndromet – at man føler seg motarbeidet av et embetsverk som i mange år lojalt har tjent et annet regime – vil ganske sikkert prege nye regjeringsmedlemmer når de overtar etter åtte år med AP-, SV- eller SP-statsråder.
Embetsverket skal være et faglig sekretariat for statsråden, ikke et politiske sekretariat og i hvert fall ikke et partisekretariat. Men i løpet av de siste regjeringsperioder har det skjedd en tiltakende politisering av embetsverket. Embetsverket har i mindre grad enn før ryggrad til å sette tydelige grenser mellom politikk og forvaltning. Den økende bruken av åremål i embetsstillinger gjør at færre tar sjansen på å legge seg ut med politisk ledelse; hensynet til at de skal fornye sitt åremål blir viktig for embetsatferden. Et døgnkontinuerlig medietrykk overfor statsrådene gjør at embetsverket hele tiden må være på allerten og yte service overfor statsråden i den dagsaktuelle debatten. Politikkutviklingen blir redusert til politikkformidling. Embetsverket får mindre og mindre tid til langsiktige og prinsipielle spørsmål som sektoren jobber med. Det blir mindre faglighet, mindre innovasjon og nytenkning.
Ved at embetsverket hele tiden må ha fokus på de dagsaktuelle sakene, skjer det en forflatning av embetskulturen. Man setter ikke lenger tydelige grenser mellom det som er embetsverkets oppgaver og det som er politisk ledelses funksjoner. Det blir uklart hvem som har ansvar for hva. Vi får et ja-byråkrati som spiller på politikkens premisser, som ikke sier nei når partipolitikken invaderer embetsverket. Et kompis-byråkrati der alle er på fornavn med hverandre i et gjensidig beskyttende regime, der skillene mellom embetsverk og politisk ledelse viskes ut.
Det er i sannhet på tide at vi får fokus på kultur og ledelse i statsforvaltningen, og tydeligere roller og ansvarslinjer.
 
Gunnar Mathisen har 25 års fartstid fra departementene og er i dag senior parter i Geelmuyden Kiese