Torsdag 13. september inviterer Oslo Redaktørforening til åpent møte for «å reflektere rundt mediedekningen i etterkant av 22. juli».  Redaktørforeningen ba meg sitte i panelet, men jeg var forhindret. La meg i stedet dele noen refleksjoner med dere i denne bloggen.
Jeg var på ferie i Salzburg i Østerrike da voldsmannen herjet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Nyheten ble raskt løftet helt til topps på nettet. Die Presse, BBC, CNN, ft.com, NRK, vg.no, alle verdens medier fulgte volden minutt for minutt. I et nyhetsperspektiv spilte det ikke noen rolle hvor du befant deg dette første døgnet. Nyheten var global. I ukene som kom derimot, spilte det stor rolle hvilke medier du fulgte. Artikler i utenlandske medier stilte spørsmålstegn ved norske journalisters evne til kritisk, prinsipiell tenkning. Hvor var myndighetskritikken?
Jeg påstår at Arbeiderpartiets ledelse etter massakren 22. juli prøvde å skape inntrykk av at en hver kritikk mot regjeringen og Arbeiderpartiet var et angrep på ofrene ettersom Arbeiderpartiet også var et offer. Det ble skapt en stemning der kritikk var det samme som å tråkke på de sørgende. Slik ble kritikk tabu, og kritikere mistenkeliggjort. Mange medier og journalister gikk på limpinnen. Folk flest derimot, klarte både å vise sympati med ofre og pårørende og samtidig utøve kritisk skjønn. Etter hvert ble faktisk pårørende selv de argeste kritikerne. Mange medier klarte aldri å definere riktig rolle og samfunnsmandat. De forble nyttige idioter for makten.
Selv skulle jeg få erfare dette da Polyteknisk Forening ba meg innlede til valgdebatt i et plenumsmøte den 25. august. Møtet fant sted tre dager etter at den offisielle sorgperioden var over, og temaet var det nær forestående kommunevalget. I panelet satt blant annet Magnus Takvam fra NRK, Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv og Per Valebrokk fra E24. I innlegget mitt forsøkte jeg å dokumentere hvorledes Arbeiderpartiet brukte tragedien 22. juli i egen valgvinnings hensikt. Vi fikk en god diskusjon i Polyteknisk Forening denne kvelden, og jeg mener selv mine vurderinger har stått seg siden. Men mediedekningen i kjølvannet av møtet ble hatsk.
Elin Ørjasæter, Cathrine Sandnes, Marianne Borgen og en hærskare av kommentatorer møtte innlegget mitt med vemmelse. I sammenhengende dager ble jeg utsatt for medieelitens vrede. Jeg kan ikke huske en eneste lederartikkel eller kommentar som kom meg i møte. Men på nettet var det annerledes. Majoriteten av halene på artikler og innlegg støttet meg. Til slutt sendte min sønn som bor i Singapore en epost der han spurte hva jeg hadde sagt for noe dumt, jeg som for første gang i mitt liv hadde folkets sympati?
I et intervju med Verdens Gang 25. august i år sier tidligere sjefredaktør Kåre Valebrokk; «Det meste fra 22. juli kommisjonens rapport har pressen visst, men det måtte en jurist og et utvalg til for å sette ansvaret på plass. Hva ventet pressen på?» Jeg håper det kommer noen gode svar på Valebrokks spørsmål i Redaktørforeningens møte torsdag kveld. Og så håper jeg evnen til selvkritikk denne kvelden viser seg sterkere enn evnen til selvforherligelse.
Hold fast og hold ut!
Hans