Nyhed

januar 7, 2013

ESPEN ASKELADD

Etter at Jyllands-Posten trykket Muhammed karikaturene 30. september 2005, fikk jeg anledning til å delta i et par danske debatter med kulturredaktør Flemming Rose. Det var Rose som var ansvarlig for at karikaturene kom på trykk. Jeg delte Roses vurdering av at karikaturene var langt innenfor ytringsfrihetens grenser, og at det var riktig å publisere dem. I tillegg skal vi ha oss frabedt at fundamentalister med verdisyn fra middelalderen skal forsøke å diktere hva vi kan si og mene i Skandinavia.
Samtidig slo det meg den gang hvor uforberedt vi var på denne typen kultur og verdidebatt. Skandinaviske verdidebatter har de siste tiårene handlet om budsjettbalanse og penger, sjelden om kultur- og verdispørsmål.  Derfor nyter jeg ordskiftet vi har hatt i Norge siste uke. Ikke fordi det har vært spesielt rikt på perspektiver og klare tanker, men fordi det tvinger oss til å tenke gjennom hva det er vi setter pris på ved den norske og skandinaviske måten.
Jeg har ingenting imot hverken bunader, pinnekjøtt, folkedans, 17. mai eller kålrabistappe, men for meg har en helt annen identitetsskaper vært mye viktigere. Han heter Espen Askeladd. Fortellinger er de sterkeste kulturbyggerne vi kjenner, og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr om Askeladden trollbinder. Espen Askeladd leter, han finner, og han vinner. Hadde det ikke vært for at han har empati, kunne han ha vært gründer. I tillegg er han nøysom og snill. Han hjelper for eksempel damer som setter fast nesen sin i trestubber. Han tar sjanser, og sjarmerer seg frem i verden. Dessuten lukter han kristenmannsblod og er tillitsfull. Espen Askeladd representerer tro, håp og kjærlighet. Han er det norskeste jeg kan tenke meg. Nest etter Tajik og Geelmuyden.
Hold fast og hold ut.
Hans