Aanes er 33 år gammel. Han er utdannet innen PR på Handelshøyskolen BI i Oslo, og har jobbet tre år som kommunikasjonssjef i Høyre. Før valget hadde han ansvaret for Erna Solbergs pressekontakter og medieopptredener. Inntrykket som fester seg etter debattene om reservasjonsrett/-mulighet og «det rødgrønne gapet» er at statsministerens kontor (SMK) opptrer ukoordinert, og sliter med å samordne kommunikasjonen departementene imellom. Alternativt mangler regjeringens kommunikasjonsapparat antenner og grunnleggende kommunikasjonsferdigheter. Aanes leder dette apparatet.
Jungelordet på SMK under statsminister Jens Stoltenberg var at ett negativt presseoppslag gjør mer skade enn ti gode gjør gavn. Slik styrte Stoltenberg effektivt unna de største skjærene i sjøen. Solberg regjeringen har i stedet oppsøkt dem.
Jeg skal ikke kjede ukebrevets lesere med en ny analyse av alt som er gått galt med regjeringens kommunikasjon av forslaget om fastlegers rett til å reservere seg mot henvisning til abort. I denne omgang vil jeg bare påpeke det symptomatiske i at det til slutt var tidligere LO-leder Gerd Liv Valla som måtte redde regjeringen fra skipbrudd. På Vallas oppfordring kom også helse- og omsorgsminister Høye omsider på banen i uken som gikk, og slo fast at «retten til selvbestemt abort er urokkelig». I mellomtiden hadde Arbeiderpartiets skremsler fått titusen demonstranter på gatene i Oslo på kvinnedagen.
Regjeringens kommunikasjon av «det rødgrønne gapet» har også vært upresis. Gapet er definert som forskjellen mellom utviklingen av produktivitet og reallønninger i fastlandsøkonomien fra 1970 frem til i dag. Sosialøkonomen Stoltenberg har presset regjeringen opp i et hjørne, og forteller velgerne at regjeringen med sin politikk ønsker en omfordeling fra arbeidstakere til kapitaleiere. Teoretisk har Stoltenberg et poeng, men i virkeligheten har regjeringen rett. Som statssekretær Jon Gunnar Pedersen sier i Dagens Næringsliv 8. mars; -Hvis du i en ekte, dynamisk økonomi har et skattesystem som i større grad stimulerer til investeringer eller får folk til å gå fra trygd til arbeid, så kan man gjøre noe med det (gapet, red.anm.) Da får du en større andel av befolkningen i arbeid og kan øke produksjonen, sier Pedersen. Pedersen beskriver en mikroøkonomisk utfordring. Da er det uklokt av regjeringen å bruke et makroøkonomisk utgangspunkt for debatten. Hvis problemet er for lave investeringer og for mange på trygd, er det i beste fall upresist å kommunisere at problemet er for høye lønninger. Høye lønninger kan som kjent også oppfattes som et gode.
En god kommunikasjonsstrategi skal bygge makt og styrke posisjon. Regjeringens kommunikasjon av flere viktige saker så langt, bidrar i stedet til å svekke posisjonen. Hvis regjeringen har en kommunikasjonsstrategi, bør strategien gjennomgås på nytt. Hvis den ikke har noen, bør den skaffe seg en.
Hold fast og hold ut!
Hans