Omdømmebransjen har et omdømmeproblem fordi vi oppfattes som eksperter på tåkeprat, ikke på klar tale. Gjennom et par tiår har jeg sett hvordan ordskvalderet har tiltatt med økende antall informasjonssjefer og kommunikasjonsrådgivere. Ledere blir pyntet av stylister og kommunikasjonsfolk med moteriktige frisyrer, ord og vendinger. Det blir stadig vanskeligere å forstå hva aktørene egentlig sier. På en dårlig dag er Dagsrevyen en eneste lang avledningsmanøver. Floskler som at «saken trenger ro », «dette skal vi ta med oss videre», eller «vi skal sette ned en intern arbeidsgruppe og gjøre en evaluering» repeteres til vi sovner. Det er nesten så man takker Liv Signe Navarsete for ekte frustrasjon og utskjelling av en sykehusaktivist på direktesendt TV, uten regi fra kommunikasjonsfolk.
Det var også befriende å lese avdelingsdirektør Tesaker i Kulturdepartementet sin kritikk av statsforvaltningen i Aftenposten 20. september. Under tittelen «Hvorfor ting tar tid?», går han bramfritt løs på en kultur der lite blir gjort fordi alle er redde for å gjøre noe galt. Etter mitt skjønn er den frykten en viktig driver av floskel- og kamuflasjekulturen. Utydelighet hindrer at vi forstår hva som skjer, hvem som har ansvaret og hva ansvaret består i. Departementsråd Berge i Kulturdepartementet prøver å omdefinere Tesakers problemstilling når hun svarer; «Både nåværende og fremtidige ansatte skal være trygge på at det er internt i departementet vi fører slike diskusjoner». Jeg vedder på at svaret er formulert etter innspill fra en «kommunikasjonsrådgiver». Det er ille.  Norge trenger at debatter om Statsforvaltningens effektivitet føres i full offentlighet.
Jeg spør meg ofte, hvordan kan han eller hun slippe unna med et tåkete svar på et presist spørsmål? Det henger sammen med ressurser.  Det siste tiåret er medienes forretningsmodell satt under kraftig press. Ressurser overføres fra massemedier til kommunikasjonsbransjen. Kommunikasjonsfolk fristes til å fuske i faget og gjemme virkeligheten i tåkeprat fordi massemediene har færre ressurser til å avdekke. Det frister å dumpe dårlige nyheter fredag ettermiddag, i håp om at mediene ikke følger opp.  Det frister å dukke når verden blir vanskelig. Det frister, men det er verken bærekraftig eller etisk. Til syvende og sist kommer sannheten for en dag.
Kommunikasjonsfolk har innflytelse på ledere, politikere og på samfunnsdebatten. Derfor er  kommunikasjonsfaget viktig. Derfor er det på høy tid med en faglig debatt drevet av bransjen selv, Ikke minst av hensyn til de unge som skal overta. Kommunikasjonsfaget tiltrekker dyktige unge talenter. Hvordan kan redaksjoner, informasjonsavdelinger og kommunikasjonsbyråer bruke dem og kunnskapen deres? Flinke folk vil gjøre en forskjell. Da kan vi ikke tilby dem graut! Kamuflasje er intellektuelt slurv. Vi må skjerpe oss. Vi må utøve selvkritikk. Vi må hele tiden spørre hverandre; Hva er det egentlig du sier nå? Hva betyr egentlig ordene? Kommunikasjon handler om å bli forstått. Hva som er sant, er ofte avhengig av øyet som ser, men vi må alltid tro at vi gjennom kommunikasjonsarbeid kan definere mer presist, og komme frem til informasjon som er sannere.
Slik ser verden ut fra bakerste benk på vindusrekken.
Hold fast og hold ut!
Hans