Illustrasjon: Fredrik Edén
Arbeiderpartiet styrte sammen med Senterpartiet og SV i åtte år fra 2005 til 2013. Det gikk dårlig. De tre partiene klarte ikke å lage politikk sammen. Gjennomføring av barnehageforliket fra 2003, og en halvferdig pensjonsreform var det magre resultatet. I tillegg kom Støres midtlinje løsning med russerne. Da regjeringen pakket snippesken i oktober 2013, var forholdet mellom Arbeiderpartiet og SV på frysepunktet. Etter regjeringsskiftet fikk jeg anledning til å diskutere samarbeidet i Stoltenberg-regjeringen med en sentral AP-statsråd. Hen var enig med meg i at den rødgrønne regjeringen ikke hadde utrettet stort, men la til; -Du aner ikke hvor mye faenskap vi i Arbeiderpartiet fikk stanset.
Da Jonas Gahr Støre ble partileder, startet han umiddelbart arbeidet med å bygge bro mot sentrum. Han ønsket ikke å regjere med SV på nytt, og innledet sin religionsflirt med Knut Arild Hareide.
Før sommerferien i år pekte alle meningsmålinger mot et regjeringsskifte i september. På mange målinger hadde Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti flertall alene. Derfor var overraskelsen stor da KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad uttalte til NRK torsdag 20. juli at det er uaktuelt å sitte i en eventuell regjering med Arbeiderpartiet. Men Hareide fulgte umiddelbart opp med en presisering; -Vi ønsker en KrF/Høyre-regjering med så mange sentrumspartier som mulig. Klarer vi ikke det, så går vi mest sannsynlig i opposisjon. Mest sannsynlig. På politikersprog betyr det at et regjeringssamarbeid med Ap ikke kan utelukkes. KrFs eget landsmøtevedtak er et orakelsvar som åpner for alle alternativer.  
Etter å ha lest Ropstads uttalelse visste jeg ikke hva jeg skulle tro, og kontaktet en kilde som står Hareide meget nær. Jeg fikk vite at Hareides personlige regjeringspreferanse er Støre og Arbeiderpartiet, men at det var behov for å berolige KrFs velgergrunnlag på Vestlandet. Derfor valgte partiledelsen å gå ut med budskapet sitt i slutten av juli. Sannsynligvis mente KrF-ledelsen at nedsiden var liten. Meningsmålingene viste at sannsynligheten for et borgerlig flertall var minimal.
Så falt Arbeiderpartiet som en sten på målingene. Flertallet forsvant. Den sympatiske og morsomme Hareide fikk et problem. Han risikerte å ende i regjering med FrP som støttespiller. Skal jeg tro min kilde, ønsker han ikke det. Nå posisjonerer han seg så godt han kan for å slippe borgerlig regjeringssamarbeid selv om det skulle bli borgerlig flertall. Han lar oss forstå at det er helt utenkelig at KrF noensinne kan samarbeide med FrP og Sylvi Listhaug, til tross for at Listhaug styrer på et forlik som også KrF støtter. I partilederdebatten mandag kveld for en uke siden kåret vi i GK et utsagn fra Hareide til debattens tåkeprat. Da programlederne spurte om Hareide støttet Støre i skattedebatten, altså om Hareide var enig med Støre i at skattene skal økes med 15 milliarder kroner, svarte Hareide; – Det er jo et spørsmålstegn på Erna Solberg, hvor mye vil hun gi, men jeg mener vi må ta en prioriteringsdebatt, og da sier jeg veldig tydelig, vi har vært, altså de som stemte på meg for fire år siden, de har fått betydelig mer i skattelettelser enn jeg lovte, nå går jeg til valg, jeg vil prioritere flere lærere. Slik snakker en mann som forbereder seg på å skifte side.
Torsdag kom Arbeiderpartiet med forslag om 3000 flere lærere. Hareide har brutt forlovelsen med Venstre, og varslet reformpause. I en trafikklysregjering (AP/SP/KrF) blir det lett å holde et slikt løfte. Nå risikerer KrFs velgere på Vestlandet som tror de stemmer for en borgerlig regjering, å bli ført bak lyset av partiledelsen. Jeg håper Hareide kan bekrefte at min kilde tar feil.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden