I GK har vi alltid vært opptatt av mangfold. Det står i formålsparagrafen vår fra 1989. Derfor gleder det oss at statsminister Erna Solberg fortsetter å løfte frem dyktige kvinner til å lede styrer og utvalg. Fra 2013 og frem til i dag ser vi en liten kvinnerevolusjon i forvaltningen av det statlige eierskapet.

I 2013 hadde 28% av statlig eide selskaper kvinnelig styreleder. Nå er tallet 44%. I tillegg til Berit Svendsen i VY, er blant annet Thorhild Widvey blitt styreleder i Statkraft, Aase Aamdal Lundgaard styreleder ved Norges Handelshøyskole, Anne Kathrine Slungård styreleder for Forbrukerrådet, Merete Smith ved Nationaltheatret, og Julie Brodtkorb er ny leder for Kringkastingsrådet.  De statlig eide selskapene har også fått flere kvinnelige konsernsjefer. I 2013 var andelen bare 20%.  I dag er den 40%. Blant annet er Kjerstin Braathen blitt konsernsjef i DNB, Hilde Merete Aasheim i Norsk Hydro og Tone Wille i Posten. Mer informasjon om kjønnsfordelingen i styrer og ledelse av statseide selskaper kan du finne i Statens eierberetning 2019 på sidene 136 – 137.    

Erna Solberg er ingen revolusjonær, men retningen på denne endringen er både gledelig og tydelig. Til Elle har Solberg sagt at det er like naturlig med kvinnelige ledere i næringslivet, som det er for en mann å være hjemme med barna. Slik blir familielivet mer likestilt, med den effekten det kommer til å ha på arbeidslivet. Videre sier Solberg at hun håper å se flere kvinnelige bedriftsledere og flere kvinner i alle viktige posisjoner i vårt samfunn. Egentlig håper jeg at vi slutter å være opptatt av at de er kvinner, at dette er så naturlig at det ikke blir noe tema lenger, sa Solberg.

Der er vi ikke ennå, men vi nærmer oss, blant annet takket være Solberg selv.  

Da jeg begynte på Norges Handelshøyskole i 1975, var det 9,6% kvinner på kullet. De siste årene ligger andelen i underkant av 40%. Dette er en indikasjon på at talentbasen av kvinnelige ledere er sterkt økende. Samtidig er det en kjensgjerning at Gutteklubben Grei på åtti- og nittitallet hadde en tendens til å plukke andre menn når styreledere og konsernsjefer skulle velges. Kvinnelige talenter ble møtt med motmakt. For hver kvinne som ville inn, måtte en mann ut, og det ville ikke mennene. Det er jo så deilig å sitte i styrer! God mat og ditto styrehonorarer. Derfor la næringsminister Ansgar Gabrielsen (H) frem et lovforslag i 2004 om at ASA styrer og styrer i statlige selskapet skulle ha minimum 40% andel kvinnelige styremedlemmer. Gabrielsen ble møtt med storm i eget parti, men forslaget ble vedtatt i Stortinget. I dag er departementsråd Mette Wikborg i Næringsdepartementet sentral i å effektuere Stortingets vedtak fra 1997 hva de statlige selskapene angår.

Argumentene mot kvotering av kvinnelige ledere har vært mange gjennom årene. Det viktigste har gått på at kompetanse er viktigere enn kjønn. Denne debatten punkterte tidligere konsernsjef i Orkla Jens P. Heyerdahl effektivt, da han i et intervju i 2002 sa; – Med utgangspunkt i alle de inkompetente mennene i bedriftsstyrene, så kan flere kvinner bare bety én ting: upside!

Min erfaring er at tilgangen på gode ledere er den knappeste faktoren i norsk samfunns- og næringsliv. Da skulle det bare mangle at vi ikke tar i bruk hele ressurspoolen; både kvinner og menn. I et intervju med Aftenposten i 2014 uttalte Erna Solberg at det endelige beviset på likestilling er når en kvinnelig bløffmaker kommer like langt som en mannlig bløffmaker. Et annet bevis kunne være å heve 40%en til 50%. 40 er ikke likt!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden