De snakker om «kvoteflykninger, asylsøkere og oktoberbarn». Familie- og arbeidsinnvandringen hopper de galant over. Slik fører de nordmenn bak lyset. Totalt fikk 44 600 personer utenfor EØS-området oppholdstillatelse i Norge i 2016, mot 35 400 i 2015. «Utenfor EØS-området» betyr blant annet land som Syria, Eritrea, Thailand, Filipinene, og Somalia. I sum oppfatter norske velgere innvandringen som såpass problematisk at de definerte innvandring som den klart viktigste saken ved stortingsvalget i september. Kan man bebreide dem?
En lederartikkel Aftenposten publiserte 14. november illustrerer problemet. «I år er det knapt kommet asylsøkere til Norge. Arbeidsinnvandringen er lav. Asylpolitikken styres på et bredt stortingsforlik. Likevel var innvandring den saken flest velgere (28%) oppgir som viktig ved årets stortingsvalg», skriver avisen. Overskriften på lederen er «Imponerende av Fremskrittspartiet». Aftenposten er imponert fordi FrP klarte å gjøre det avisen mener er en ikke-sak til en hovedsak. Så feil kan Aftenposten ta, for velgerne snakker om innvandring, og Aftenposten om asylpolitikken. Det er to helt forskjellige størrelser. La oss faktasjekke.
Først må vi ha begrepene klare:

• En asylsøker er en som har søkt beskyttelse i Norge, men ikke fått søknaden avgjort ennå. Når søknaden blir avgjort, får man enten oppholdstillatelse eller så får man avslag og må reise ut av Norge.
• En kvoteflyktning er en som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt eller få opphold i det landet vedkommende er i, og som derfor blir overført til et tredje land. Det er FNs høykommissær for flyktninger som vurderer hvem som skal få flyktningstatus, og Stortinget som bestemmer antallet som får komme til Norge.
• Familieinnvandring er en fellesbetegnelse på utlendinger som får opphold i Norge fordi de har familie som bor lovlig i Norge.
• En arbeidsinnvandrer er en som har innvandret til Norge på grunn av et arbeidsforhold.

I 2016 søkte 3460 personer om asyl i Norge. Det er det laveste antallet siden 1997. Samtidig fikk totalt 44 600 personer oppholdstillatelse, og det er en stor økning fra 35 400 i 2015. La meg minne om at årlig befolkningsvekst i Norge ligger mellom 50` og 60 000 mennesker.
Mange av dem som fikk oppholdstillatelse i 2016 kom som asylsøkere i 2015. Totalt fikk 16 500 personer beskyttelse. Dette utgjør 37 prosent av alle som fikk oppholdstillatelse, og er en økning på 87 prosent fra 2015. Men nesten like mange, 15 580 personer, fikk oppholdstillatelse på grunnlag av familieinnvandring. Familieinnvandring utgjorde dermed ca. 35 prosent av oppholdstillatelsene.
Man skal holde tungen rett i munnen når man snakker innvandring. Politikere både på høyre- og venstresiden kommuniserer at antall asylsøkere som kom til Norge i 2016 ble redusert fra 31 150 til 3460. Antall kvoteflyktninger som kom til Norge i 2015 var 3291, mens antallet i 2016 var 2383. På høyresiden bruker man dette som et argument for at innvandringspolitikken har vært vellykket. På venstresiden bruker man tallene til å illustrere hvor hjerterå norsk innvandringspolitikk er.
Men realiteten er en annen. For selv om færre søker asyl nå, øker familieinnvandringen. I sum har vi nå totalt 724 987 innvandrere i Norge. I tillegg er 158 764 norskfødte med innvandrerforeldre. Er det et problem?
Jeg kjenner ingen som ikke vil hjelpe mennesker i nød. Derfor var det isolert sett en hyggelig gest av det norske Stortinget da det tirsdag i uken som gikk besluttet å revurdere hjemsendelse av noen av de såkalte «oktoberbarna». «Oktoberbarna» er ikke barn, men voksne over 18 år fra Afghanistan. Samme tirsdag fikk vi presentert ytterligere to fragmenter av virkeligheten. En NAV-rapport bekrefter at en av hovedårsakene til fattigdom i Norge er innvandring. 28,5 prosent av innvandrerne i Norge lever i vedvarende lavinntekt, mens 16,8 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Flyktninger og innvandrere er altså kraftig overrepresentert, og er i ferd med å bli en egen underklasse i Norge. Tirsdag kveld  dokumenterte NRK Brennpunkt utfordringene dette innebærer i et program fra Tøyen i Oslo.
Det står klart for meg at svaret på disse utfordringene umulig kan være å fortsette å ta imot innvandrere i et like stort antall. Det er også tydelig for meg at det er grovt villedende å styre etter tall på kvoteflyktninger og asylsøkere. Disse tallene er bare krusninger før tsunamien, og åpner for en kjempebølge av familieinnvandring, nesten en rentes rente effekt. Man trenger ikke Erling Holmøy for å forstå at dette på sikt kan true den norske velferdsstaten. Er norske politikere riktig uheldige, vil konsekvensene av innvandringsbølgen treffe Norge omtrent samtidig som eldrebølgen. Da blir Oljefondet en puslete demning.
Alle som har lest Nobelprisvinner Daniel Kahnemans bok «Tenke, fort og langsomt» vet at mennesker er elendige på langsiktig tenkning. Beslutninger om demografi forutsetter god evne til å tenke langsiktig. Høsten 2015 hørte jeg et foredrag av den tidligere britiske utenriksministeren William Hague i Stockholm. Hague snakket blant annet om innvandring. Han sa at vi vi blir omtrent 2 milliarder flere mennesker på kloden de neste 70 årene. Av disse vil mellom 1,5 og 1,7 milliarder komme i Europas nærområder og i land som enten er i krise, eller der det er vanskelig å brødfø seg. Svært mange av dem vil høyst sannsynlig forsøke å komme til Europa. Noen har krav på beskyttelse, men mange kommer som velferdsflyktninger på jakt etter et bedre liv.
Vi kan ikke bebreide dem. Men vi kan heller ikke bebreide norske velgere at de er bekymret. Spørsmålet er ikke om vi skal hjelpe, men hvor og hvordan. Min spådom er at innvandring blir en enda viktigere sak ved stortingsvalget i 2021. Frp er i dag det eneste partiet som tar det norske folks bekymring på alvor. Fortsetter det slik, går partiet en lys fremtid i møte.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden