Vi lever i en ny tid. Geoøkonomi flytter inn i styrerommene. Strategiske hensyn, som tidligere var forbeholdt utenriksdepartementer og etterretningstjenester, er i ferd med å sette premisser for hverdagen til helt vanlige bedrifter.

Norske selskaper må forberede seg på at de, med eller uten vilje, kan bli trukket inn i større nasjonale og internasjonale maktkamper. Og kanskje viktigst av alt: De må erkjenne at deres egen interessentforståelse ikke lenger er komplett dersom den ikke inkluderer sikkerhetspolitiske og nasjonalstrategiske problemstillinger og aktører.

Fra økonomisk rasjonalitet til strategisk statshåndverk

I flere tiår har vestlige bedrifter operert innenfor et relativt forutsigbart, globalisert rammeverk, preget av økonomisk rasjonalitet og frihandel. Men som spaltist Gillian Tett påpeker i Financial Times 12. juli, er denne epoken på hell. I dagens geoøkonomiske landskap er handel og investeringer ikke lenger nøytrale økonomiske prosesser, men verktøy i en større maktkamp. Dette gjelder ikke bare Kina og USA, men også Europa og Norge.

Industripolitikken er tilbake. Nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur, teknologi og naturressurser er blitt et sikkerhetspolitisk anliggende. Et norsk teknologiselskap med kunder i Asia kan plutselig havne i kryssilden mellom handelsblokker. Et energiselskap med leveranser til Europa kan bli gjenstand for politisk press. Et oppstartsselskap med datatilgang i sensitive sektorer kan bli vurdert som en mulig risiko. Det som i går var kommersielle vurderinger, kan i dag være nasjonale anliggender.

Et nytt interessentlandskap

Dette krever noe fundamentalt nytt av norske virksomheter: en strategisk oppdatering av interessentlandskapet. Hvem er egentlig relevante for vår virksomhet i dag, og hvem kan plutselig bli det i morgen? Svaret inkluderer ikke bare investorer, kunder og ansatte. Det inkluderer også regjeringen, departementer, sikkerhetspolitiske myndigheter, og ikke minst et stadig mer krevende og uforutsigbart internasjonalt regelverk.

De som lykkes fremover, vil være de som forstår dette skiftet og tar det inn over seg. Ikke bare i risikostyringen og samfunnsansvaret, men i selve forretningsstrategien. Geopolitikken er ikke lenger et fjernt bakteppe, den er blitt en faktor i operativ drift.

Noen virksomheter har jobbet med dette lenge og er godt forberedt. Men den nye virkeligheten angår langt flere, ikke bare store selskaper eller de med statlig eierskap. Det kan dreie seg om entreprenører som blir pålagt å endre leverandørkjeden, dagligvareaktører som møter importrestriksjoner fra bestemte land, eller reiselivsbedrifter som opplever politisk press for å tilpasse sin markedsføring internasjonalt av hensyn til Norges omdømme. Enkelt sagt: Bedrifter må i økende grad tilpasse sin strategi til hva myndighetene mener er best for landet, ikke bare hva som er mest lønnsomt på kort sikt.

Kommunikasjon som strategisk verktøy

Når maktforhold endres, må også kommunikasjonen tilpasses. Bedrifter må kunne forklare og forsvare sine valg, posisjoner og samarbeid, både eksternt og internt.

Dette handler ikke om reklame eller omdømmebygging i tradisjonell forstand. Det handler om strategisk håndtering av forventninger, interesser og konflikter. Og det krever kompetanse som kobler sammen politikk, samfunn og næringsliv. Fordi det er der framtidens utfordringer vil oppstå.

Forberedelse er forsvar

Å se sin egen virksomhet i lys av dette nye landskapet er ikke et uttrykk for paranoia. Det er god beredskap. Det er profesjonelt lederskap. Og det er helt nødvendig dersom norske selskaper skal bevare sin autonomi, sin konkurransekraft og sin legitimitet.

11. august starter Arendalsuka. Da setter organisasjoner, politiske partier, næringsliv og mediehus fra hele landet viktige samfunnstema på dagsorden. Da bør geopolitikk og geoøkonomi være blant de aller mest sentrale.

---

Simen Johannessen
Partner og Seniorrådgiver
Geelmuyden Kiese

Denne ble først publisert av Dagens Næringsliv 29. juli 2025 
Les innlegget her: Bedriften blir en geopolitisk brikke | DN