I år bruker Norge rundt 35 milliarder offentlige kroner på bistand, eller om lag 1% av BNP. Med vekst i økonomien vokser beløpet til 37 milliarder i et KrF smurt forslag til statsbudsjett for 2019. Det er bredt flertall for 1% målet i Stortinget. Fremover skulle jeg ønske at politikerne i stedet våget å diskutere hva vi oppnår med pengebruken. Med 1% målet vasser nemlig norsk bistandsindustri i penger, og det later til å være flere penger enn gode prosjekter. Utover vaksineprogrammer og nødhjelp er det dessverre vanskelig å se at norsk bistand hjelper.

Under Arendalsuken i år ble jeg invitert til en debatt om norsk bistandsindustris endringsvilje. Både panelet og salen var full av industriens notabiliteter. Jeg følte meg som en spurv i tranedans. Bistandsminister Nicolay Astrup (H) innledet med å si at han som statsråd ser en bistandsindustri med stor endringsvilje. For meg er det svært uklart hvorhen Astrup ser. Når jeg ser bistandsindustrien, ser jeg en sektor som er bortskjemt med statlige midler, og som har få incentiver til å endre noe som helst. I tillegg ser jeg utenrikspolitikere og diplomater som sprader rundt og forteller historien om Norge som «humanitær stormakt». Jeg misliker alle som er flotte på andres bekostning, uten å bidra nevneverdig selv. Derfor provoserer stormaktshistorien meg voldsomt. Det er heller ikke dekning for den. Sannheten er at det totalt bevilges 1225 milliarder kroner til bistand hvert år. Av dette beløpet bidrar Norge altså med 35 milliarder.  

Enda verre er det at historien masseproduserer arroganse og en jeg-alene-vite holdning til menneskene vi skal hjelpe. I sommer så jeg en video på Youtube fra en pressekonferanse der den ghanesiske presidenten gir president Macron bakoversveis. Du kan se videoen her:

I talen sin slår ghaneseren fast at vestlig bistand ikke virker, og at afrikanerne må lære seg til å stå på egne ben. Fagdirektør for utviklingspolitikk i UD, Svein Dale skriver i en debattartikkel i Dagbladet 25. august. -Som hjelp til selvhjelp har langsiktig bistand vært en fiasko.

Pussig nok slutter nordmenn i økende grad opp om norsk bistand, uten at de vet hvor den norske hjelpen havner, og til tross for at under halvparten tror at norsk bistand gir gode resultater. Undersøkelsen jeg viser til er gjort av Statistisk Sentralbyrå, og ble publisert tidligere i år. Ni at ti nordmenn er for at «Norge gir hjelp til utviklingslandene», I 2013 var tilsvarende tall åtte av ti. Respondentene har mest tro på bistand gitt av frivillige organisasjoner. Bare tre av ti mener Norad i stor grad forvalter bistandsmidlene effektivt (Norad forvalter 12% av midlene). Samtidig viser undersøkelsen at nordmenn har svært lav kunnskap til hvordan pengene brukes. To av tre kunne ikke en gang nevne land Norge gir bistand til. Likevel mener litt over halvparten at bistandsbudsjettet er passe stort eller burde vært enda større! Snakker vi bistand eller avlat?

Jeg velger å tolke undersøkelsen som et uttrykk for at nordmenn flest av hele sitt hjerte ønsker å hjelpe land og folk som er kommet dårligere ut enn vårt eget. Jeg tilhører også denne gruppen. Har man mye penger, har man også et stort ansvar. Men når norske politikere i år bruker 35 milliarder bistandskroner, har de også et stort ansvar for resultatene av pengebruken. Derfor er jeg glad Norge på nytt har fått en bistandsminister. Ikke nok med det. Statsråd Astrup sier han ønsker endring. Regjeringen vil reformere organiseringen av utviklingspolitikken, særlig med hensyn til kunnskapsgrunnlaget, kontrollmekanismer og måling, samt ansvarsfordelingen mellom UD, Norad og andre aktører. Målet er å rendyrke Norad som et kontroll- og evalueringsorgan slik at det skapes bedre kontroll over hva bistandsmidlene brukes til. Astrup lovte dessuten mer åpenhet. Dette liker Norad og bistandsindustrien dårlig. Nå er det brann i rosenes leir, og med Kristelig Folkeparti i regjering nærmer Astrups tid som bistandsminister seg slutten. Så kan alt fortsette som før.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden