Den 5. mars er 800 tidligere GK ansatte invitert på alumnifest. Der deler vi ut prisen «Årets Eksil GKer» til den av våre tidligere kolleger som har gjort seg mest positivt bemerket i året som er gått. I 2018 gikk prisen til Sebastian Martens Harung. Sebastian er grunnlegger av folkefinansieringsselskapet Kameo. Her er historien om hvor vanskelig det kan være å grunnlegge virksomhet i Norge.

La det være klart; Jeg heier på alle gründere, og ikke minst de som har jobbet i GK. Vi gründere har det alltid moro sammen. Jeg tror det skyldes at gründere har en del perversjoner og nevroser felles. Da jeg møtte Sebastian før jul, fortalte han meg denne historien;

I Norge har bankene monopol på å låne ut penger. I utlandet kalles finansmonopolet «Fortress Norway». Vi har de høyeste motsykliske og systemrisikobufferkravene i Europa. Det betyr at norske myndigheter regulerer bankene våre som om vi er Europas mest risikable land. Det er jo et artig resonnement for et land med verdens tredje høyeste BNP per capita, og verdens desidert største statlige investeringsfond. Spør gjerne spesialister om ikke Hellas eller Italia kan fremstå som enda mer risikable?

Den restriktive reguleringen er et effektivt hinder for etablering av nye, moderne tilbydere av finansiering. I hele Europa har for eksempel folkefinansieringsformer vokst frem som en komplementær finansieringskilde til bankene. De formidler lån fra investorer som ellers får 0% rente på sparekontoen, til småbedrifter som blir oversett av bankene. I dag utgjør slik finansiering 10 – 20 % av total utlåning.

Norge er nr. 77 på listen av 190 land i Verdensbankens rangering av tilgang til finansiering for bedrifter, langt bak land som Nigeria, Pakistan m.fl. Restriksjonene beskrevet ovenfor begrenser konkurransen i et marked der det er påvist et kapitalgap til tross for at det finnes kapital tilgjengelig (ref. Mjøs’ kapitaltilgangsutvalg til regjeringen).

Til tross for at regjeringen gjentatte ganger har lovet å legge til rette for folkefinansiering, har Finanstilsynet og Finansdepartementet innført særnorske tiltak som begrenser utviklingen her til lands. Et eksempel på det er en begrensning på hvor mye investorene kan låne ut hvert år (1 millioner kroner på alle plattformene). Dette finnes ikke i noe land vi liker å sammenligne oss med. Er Nigeria og Pakistan blant dem?

Begrensningen er et godt eksempel på at det som er solgt inn som et investorvern, slett ikke beskytter investorene: Ved å fjerne begrensningen ville man gjøre det mulig for folkefinansieringsplattformer å gjøre større og bedre prosjekter tilgjengelige for folket – slike prosjekter som profesjonelle investorer putter pengene sine i. Slik gjør svenske plattformer det med stor suksess, men i Norge er folket i folkefinansieringen hensatt til mindre prosjekter med mindre og mer uerfarne aktører. (Tilsvarende begrensning finnes dessuten ikke for egenkapitalinvesteringer, som gjennomgående vil være mer risikofylte enn den type lån som folkefinansieringsplattformene formidler.) Og de som faktisk ønsker, og som har mer penger å investere enn 1 million kroner, får ikke lov.

Norske småbedrifter lider under denne såkalte investorbeskyttelsen ved at utenlandske investorer i stor grad ikke kan, og for en stor del ikke ønsker, å gi lån til norske virksomheter. Samtidig er det dyrere for norske banker å låne ut til bedrifter på grunn av de norske kapitalkravene enn for eksempel for svenske banker. Da blir det vanskelig å tette kapitalgapet i et så lite marked som det norske.

Å utfordre etablissementet er slett ikke lett, uansett bransje. I det norske kapitalmarkedet er det ekstra tøft; spillereglene er urettferdige for småbanker som utfordrer storbankene, og for nye konsepter som utfordrer gamle konsepter.

En kommende ny EU-lov kan muligens tvinge norske politikere til å åpne det norske kapitalmarkedet. Norske politikere bør da sørge for et finansielt mangfold, gå bort fra bankmonopolet, og på den måten gi norske bedrifter bedre tilgang til kapital fra både norske og utenlandske investorer.

Sebastians selskap Kameo er et eksempel på en slik plattform for finansiering av mindre bedrifter og eiendomsprosjekter som ofte blir oversett av bankene. Konseptet har fått en trang fødsel i Norge, men som vi kunne lese i DN den 10. februar, begynner det å løsne. Kameo har formidlet lån for 650 millioner kroner med en gjennomsnittlig avkastning på 9,5%, og ingen tap hittil for investorene.

Kanskje finansminister Sanner burde invitere finanskomiteen på Stortinget på en studietur til Nigeria for å lære litt om hvordan vi i Norge kan legge bedre til rette for finansiering av småbedrifter? Jeg er sikker på at Sebastian kan overtales til å bli med som guide.   

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden 

[mc4wp_form id=»9244″]