Erna er stjerna, men ikke en gang stjerna Erna kan gå på 100 000 husbesøk alene. Derfor har Høyre laget partiprogram. Et godt partiprogram mobiliserer partiorganisasjonen til innsats og gir velgerne ny politikk for fire nye år. Gjør dette programutkastet det?

Som Høyre-tillitsvalgt har jeg banket på mange dører i mitt liv, og jeg har stått mange tusen timer på stand. Det er ikke alltid partiprogrammet er så interessant. Rent utenom de vanlige slagordene og hovedsakene, men denne gangen har programkomiteen levert enda et verktøy til alle de som skal sikre Erna gjenvalg: et skarpt og offensivt partiprogram.

Mange høyrefolk jeg snakker med er redd for at Høyre har redusert seg selv til å være «limet på borgerlig side».  «Har det ikke blitt litt grått og kjedelig?» Joa, utkastet til partiprogram er ikke særlig underholdende. Det tror jeg verken Linda Hofstad Helleland (leder programkomiteen) eller Henrik Asheim (nestleder programkomiteen) ønsket at det skulle bli heller. I stedet har programkomiteen spurt seg selv: «Hva er det egentlig høyrefolk vil ha?» Svaret er trygghet gjennom pandemien, samtidig som gode høyrestandpunkter ikke er slipt ned til roten. Hva mer kan vi forvente?

Programutkastet går rett på sak. Fra innledningen går utkastet rett til tiltakene for å få Norge opp i fart igjen. Problembeskrivelsen handler om at vi er i en vanskelig situasjon på grunn av eksterne grunner – ikke marked eller politikk. Tiltakene handler om hvordan Høyre skal ta Norge gjennom krisen og deretter øke verdiskapingen. Kort fortalt: hvordan skape nye arbeidsplasser?

Her befester Høyre rollen som et statsbærende parti. En rolle dagens Arbeiderparti for lengst har forlatt. Mens Jonas håndterer identitetspolitikk, radikale økonomiske løsninger og sterke motsetninger på miljøsiden har Høyre fått arbeidsro og tid til å stake ut kursen. Eller som Tone Sofie Aglen skriver 11. september i VG: «Få problemer innad i Høyre» På den måten kan partiet binde opp sentrum i norsk politikk og bli målestokken for hva de andre partiene definerer politikken ut fra.

Bevegelsen mot sentrum er minimal – men betydelig. Verken sykelønnsordningen eller fagforeningsfradraget skal røres, trepartssamarbeidet er en bærebjelke og skatt er et fy-ord som nesten ikke nevnes (6 ganger. Mot 53 ganger i 2009-programmet). Når selv Nationens leder konstaterer at «Høyres forslag for å styrke det kommunale selvstyret er godt nytt for distriktene», har partiet satt foten ned midt i sentrum blant moderate flytvelgere. Sannsynligvis for å ta brodden av Vedum, gjenerobre velgere og (i verste fall) tvinge Vedum til forhandlingsbordet etter valget.

Programkomiteen evner denne gangen også å levere til kjernevelgerne. Til de som faktisk skal levere valgseier i 2021. LoVeSe-utredningen består, makten til de lokale folkevalgte styrkes, nedsalget i Equinor har flertall i komiteen, formueskatt skal bort, det skal lønne seg å jobbe, og nytt tiltak med jobbskattefradrag for arbeidstakere under 30.

Og ungdommen i Unge Høyre har også god grunn til å sprette pærebrusen med pils i park, nivåvalg i skolen, reformering av opptakskravene til høyere utdannelse mm.

Den nye og allerede debatterte alkoholpolitikken er et godt eksempel på at programkomiteen har spurt seg selv hva høyregrasrota faktisk mener, og gitt oss uttelling. I tillegg er det en lissepasning til KrF. Nå har moderate KrFere en faktisk god grunn til å stemme KrF.

Ingen har så langt debattert innvandring i programmet. Det er nok både Helleland og Asheim fornøyd med. Høyre vil alltid ha utfordringer med å binde sammen liberale og konservative i partiet i dette spørsmålet, og kan aldri være strengest. Det Høyre kan er å manøvrere det inn i en rettferdig og streng politikk som er akkurat streng nok til at partiet ikke mister velgere til FrP, og til at det nesten blir en ikke-sak. Svaret blir kvoteflyktninger og hjelp i nærområder.

Jeg mistenker at Høyres programkomite har stjålet intensjonene til Jens Stoltenberg fra landsmøtetalen hans i 2013:

«Så mitt mål er ikke å styre landet på en mest mulig underholdene måte. Mitt mål er å styre landet på en så uspennende måte at mennesker i dette landet kan leve spennende liv.»

Folk flest tenker ikke på politikk flere ganger om dagen. Folk er opptatt av trygghet for seg og sine, og at politikerne tar seg av politikken. De vil ha en regjering som bare fikser det. Og den rollen prøver Høyre å rappe foran nesen til Jonas.

Så får vi se om Erna klarer det Jens ikke klarte: En 3. periode som Statsminister i Norge. Jeg vil gjøre mitt.

Kristoffer Gustavsen, Juniorpartner og fagansvarlig for myndighetskontakt og politikk i GK