Nyhet

mai 7, 2017

Frihetsrevolusjonen

Jeg kommer fra et jazzhjem. I kjelleren i huset på Lysaker var det jazzkonsert hver kveld. -Unni, kan du be «Hansen» være stille. Nå er det snart «Swing och Sweet» med Leif Anderson, sa far. Leif Anderson var svensken som hadde planket Louis Armstrong så intenst at han endte opp like hes. «Hansen» var meg. Etter hvert lyttet jeg med. Jeg likte det. Coltrane og Miles Davies veiledet meg i retning svart, amerikansk musikk. Spesielt gjorde «Bitches Brew» med Miles Davies et stort inntrykk. Den ble sluppet 30. mars 1970, men det tok noen måneder før jeg hørte den første gang på platespilleren til storebroren til en venn. 18. september samme året døde Jimi Hendrix i London, og det ble obligatorisk å høre på alt han hadde spilt inn. Jeg var tretten og et halvt, og fortapt. Aldri tidligere hadde jeg hørt noen spille gitar som Hendrix. Aldri tidligere hadde jeg sett og hørt noen kommunisere som ham. Dette var sexy saker!
Jeg gikk med avisen, og hadde investert i en Tandberg Huldra 9, en Thorens platespiller, og to 50 liter Seas høyttalere. Det gikk i Hendrix døgnet rundt. Min gamle far var rystet. Han var født i 1916, og slo fast at dette var støy, ikke musikk. Min eldste bror mente at Hendrix bare kunne to grep på gitaren. For meg var påstanden like absurd som å hevde at Coltrane bare kunne spille èn tone på saksofonen.
«Hey Joe», «Purple Haze» og «Foxy Lady» overdøvet bråket fra flyplassen på Fornebo. For å kunne kjøpe flere plater, lånte jeg fars bærbare blå Radionette med platespiller. Jeg stilte meg opp i Lysaker sentrum, og tok en krone pr avspilling.Etter hvert lærte jeg meg tekstene også. Som på «Stone Free»; Stone Free to do what I please/Stone Free to ride the breeze. Hvis jeg lovte ikke å synge med, kunne jeg heve prisen pr avspilling til to kroner.

«Mitt opprør rettet seg mot makt og maktmisbruk, mot Staten, og sekstiåttergenerasjonen som jeg syntes var noen ordentlige slabbedasker»

For meg var dette frihetsmusikk, narkotikabudskapet gikk ikke hjem hos meg. Rus hadde jeg sett nok av til å ta avstand. Mitt opprør rettet seg mot makt og maktmisbruk, mot Staten, og sekstiåttergenerasjonen som jeg syntes var noen ordentlige slabbedasker.  I 1971/72 ble jeg rodesjef for «Ja til EU» på Høvik Verk, og sloss for Romatraktatens fire friheter og miljøvern. Jeg så at bedre internasjonalt samarbeid var nødvendig for å redusere forurensningen fra Ruhr. Senere meldte jeg meg inn i Unge Høyre, og sloss for riksmål og karakterer i skolen. Innsats måtte belønnes! Om kvelden klistret jeg opp merker der det sto «For deg – mot formynderstaten». Slik kunne ungdomsopprøret arte seg i Bærum på søttitallet.
Etter tredve år med nesten sammenhengende Arbeiderpartistyre var vi mange som som tenkte slik. Høyre-bølgen stemte frem Willoch som statsminister i 1981. I snart førti år har vi opplevd fantastisk fremgang med åpne demokratier, internasjonalt samarbeid, kunnskapsrevolusjon, kvinnefrigjøring og likestilling, kamp for menneskerettigheter, rettsliggjøring av staten, og markedsøkonomi. Jeg kaller dette en borgerlig revolusjon. I 1966 skrev den amerikanske sosiologen Barrington Moore «No bourgeoisie, no democracy». Med unntak av ett år med Thorbjørn Jagland, har alle norske statsministre etter 1981 kommet fra borgerskapet. Det gjør Erna Solberg og Jonas Gahr Støre også. Så langt har revolusjonen gagnet flertallet i Vesten. Men brittenes Brexit, og valget av Trump i USA viser at flertallet i disse landene nå opplever mer utrygghet enn fremgang. Når franskmennene i går stemte frem en ny liberal president, blir det avgjørende at Macron leverer ny økonomisk fremgang for mange. Hvis ikke får nasjonalistiske og autoritære politikere sterke kort ved neste valg.
For meg begynte revolusjonen fredag for femti år siden.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden