For bare få år siden kunne norske toppledere planlegge internasjonal vekst uten å måtte ta vesentlig stilling til stormaktsrivalisering, sanksjonsregimer eller industripolitikk. Nå er alt dette blitt en del av hverdagen. Geopolitikk og geoøkonomi er ikke lenger et bakteppe for næringslivet, det er, eller må være, en del av strategien. Og du må lære deg begrepet chief commercial diplomats!

Av Simen Johannessen, partner i Geelmuyden Kiese

Ifølge en fersk rapport fra McKinsey[i] rangerer globale toppledere geopolitisk ustabilitet og endringer i handelspolitikken som de største truslene mot økonomisk vekst. Likevel er det bare en brøkdel av selskapene som faktisk behandler disse spørsmålene som ledelsesprioriteter. Det er et faresignal. Vi står midt i en epoke der bedrifter, med eller uten vilje, kan bli politiske aktører.

Fra globalisering til geoøkonomisk konkurranse

I flere tiår har norsk næringsliv operert i et globalt system styrt av økonomisk rasjonalitet. Nå er det strategisk statshåndverk som gjelder. McKinsey beskriver hvordan myndigheter i stadig større grad bruker økonomiske virkemidler som toll, eksportkontroller, sanksjoner og investeringsscreening for å fremme nasjonale interesser. Antallet land med slike mekanismer har nesten tidoblet seg siden 2005.

For norske selskaper betyr dette at spørsmål om marked, leverandørkjeder og datasikkerhet ikke lenger er rent kommersielle. De er blitt politiske. En teknologiaktør som eksporterer til Asia, en energibedrift med kunder i EU eller et oppstartsselskap med tilgang til sensitive data må i dag forholde seg til et nytt og mer uforutsigbart maktspill. Industripolitikken er tilbake, og den er blitt sikkerhetspolitikk.

Et nytt interessentlandskap

Det er ikke lenger nok å forstå kundene og investorene. Virksomheter må også forstå og forholde seg aktivt til myndigheter, regulatorer, sikkerhetspolitiske miljøer og nye maktsentre. McKinsey peker på at fremtidens vinnere er dem som systematisk kartlegger sitt geopolitiske risikobilde, kvantifiserer verdien som står på spill, og utvikler klare strategier for ulike scenarier.

I Norge er dette en kompetanse som fortsatt for få besitter. Mange virksomheter mangler både verktøy og refleksjon rundt hvordan internasjonale konflikter og nasjonale strategier påvirker deres egen operasjonelle frihet. Dette er ikke lenger en teoretisk øvelse, det handler om å sikre virksomhetens legitimitet, tilgang og evne til å operere.

Kommunikasjon som geopolitisk kompetanse

Når maktbalansen endres, må også kommunikasjonen oppgraderes. Bedrifter må kunne forklare og forsvare sine valg overfor både ansatte, myndigheter og offentligheten. McKinsey understreker at fremtidens toppledere må opptre som “chief commercial diplomats”, ledere som evner å bygge tillit, oversette politiske føringer og drive aktivt relasjonsarbeid på tvers av landegrenser.

Kommunikasjon handler derfor ikke lenger om reklame, omdømme og synlighet, men om å håndtere forventninger og interessekonflikter på et strategisk nivå. De som lykkes, ser kommunikasjon som et verktøy for å skape rom for virksomheten i en verden der politikk, næringsliv, geopolitikk og teknologi veves tettere sammen.

Forberedelse er forsvar

Å ta geopolitikken på alvor er ikke et uttrykk for paranoia, men for profesjonelt lederskap. Norske selskaper må utvikle sin geopolitiske beredskap – forstå hvilke drivere som kan endre rammevilkårene deres, og bygge robuste kommunikasjons- og beslutningssystemer som tåler press.

Som McKinsey skriver: I en verden der geopolitikk former markedene, er valget enkelt; enten former du virkeligheten, eller så blir du formet av den.

---

[i] Upgrading corporate affairs for a new geopolitical era, McKinsey & Company, October 2025