God jul?

Et barn ble født i Betlehem for 2018 år siden. Den gangen var det ifølge FN 300 millioner mennesker på kloden. Nå er det 7,7 milliarder. Er det ikke nok snart?

Mye tyder på at svaret burde være ja, men at det er nei. Som Kjetil Alstadheim skriver i DN sist lørdag, anslår FNs klimapanel at befolkningen i 2050 vil ha vokst til mellom 8,5 og ti milliarder. Videre tror klimapanelet at det kan synke til 6,9 eller stige til 12,6 milliarder i 2100. Det siste er dårlig nytt, både for kloden, klimaet og menneskeheten.

I etterkrigstiden har verdens politikere hatt ett svar på de fleste problemer; økonomisk vekst. Slik har de bare i løpet av de siste årtier løftet 1,5 milliarder ut av fattigdom. Det er fantastisk. Samtidig har veksten kostet. Dersom hele menneskeheten skulle løftes opp på nordmenns velferdsnivå, ville vi trenge ressursene fra tre kloder. Det får vi ikke, og det tåler vi ikke. Så mye CO2 kan vi ikke slippe ut. Derfor må vi tenke radikalt annerledes. Og regningen kan ikke dumpes på de fattigste, det viser både diskusjonene fra klimamøtet i Katowice og reaksjonene fra «De gule vestene» Frankrike. De neste tiårene står vi foran det største solidaritetseksperimentet i menneskehetens historie. Vi må lære oss å bære byrder sammen. Vi rike må betale mest, uten å mukke. Og vi må lære oss at nok er nok.

Jeg var 15 år i 1972 da forskningsrapporten «Limits to growth» ble presentert. Rapporten har preget mitt politiske syn. En konsekvens av rapporten ble at jeg meldte meg inn i Unge Høyre. Slik jeg så det, og ser det, er utfordringen å forandre for å bevare. Verdikonservative tenker slik. Behovet for en god stat er en viktig forutsetning. Nå må den samme staten vise at den er god nok til å våge dristigere regulering for raskere å få ned CO2 utslippene, ikke bare i Norge. I resten av verden også. Skal vi nå klimamålene våre, må teknologi, marked og politikk virke sammen. I dag er samvirket for dårlig, og for sakte.

Norske professor Jørgen Randers var medforfatter av «Limits to growth». Avisen Klassekampen skriver i en artikkel 5. desember at «så langt har vi akseptert premisset om at en nedgang i folketallet er et problem. Det er ingen selvfølge. Norge er en del av verden, og verden har for mange folk. Hvorfor ikke omfavne avfolkningen? Standpunktet er nesten uhørt blant norske politikere. Alle er for at det blir færre mennesker, men ingen vil si at det bør bli færre nordmenn». Politikerne er redd færre nordmenn truer velferdsstaten.

Randers ser det annerledes. Han sier; -Utgiftene må reallokeres. Når det blir færre barn, blir det samtidig færre unger foreldrene må bruke penger på. Hvis pengene de i arbeidsfør alder sparer på å få færre barn, brukes på de eldre, blir forsørgerbyrden den samme.

I dag gir norske politikere et utilsiktet bidrag til å få befolkningen ned. De insisterer på den såkalte «arbeidslinja». Arbeidslinja betyr at både mor og far jobber til de stuper, for å finansiere gårsdagens velferdsstat. Forventet antall barn per kvinne er nå 1,62. Det er det laveste nivået SSB har målt i Norge noensinne.

Men problemene er ikke primært norske. De er globale. Skal vi løse dem, må vi tenke nytt. Derfor meldte jeg meg inn i «Framtiden i våre hender» for noen år siden. Det har vært og er en kilde til inspirasjon. Du kan melde deg inn her; https://www.framtiden.no/

Ikke nok med det. Du kan gi medlemskap til andre i julegave.

Med ønske om en bedre jul!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden