I dag kan du høre meg i NRK Sommer i P2. Der forteller jeg om noen junidager for et år siden da jeg ble beskyldt for å være rasist, og hvordan jeg gikk systematisk til verks for å forstå hvor og hvordan jeg hadde tråkket feil, og hvem jeg søkte råd hos. Du kan høre programmet på NRK P2 den 28. juni kl 09 og kl 23, og i reprise tirsdag 29. juni kl 13. I tillegg kan programmet høres i appen NRK radio:  https://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2 , og lastes ned som podkast her: Sommer og vinter i P2 – NRK Radio. Det varer bare en time.

Uttalelsene mine kom et par uker etter at George Floyd ble drept av en hvit politimann i USA. Folk var forbannet, og med god grunn. Jeg erkjente fort at jeg hadde sagt noe dumt, men det var jo ikke første gang! Jeg har bergensk kommunikasjonsglede, og takker sjelden nei når noen byr opp til debatt.  Jeg er blitt beskyldt for mye. Noen sier jeg er høy på pæra, andre at jeg er PR kåt. Det siste må være en yrkesskade. Jeg debatterer ikke for å bli elsket, og jeg er vant til å få kjeft. Men rasist? Det var første gang, og påstanden rammet!

Egentlig handlet debatten i fjor om hvorfor medie- og kommunikasjonsbransjen i Norge rekrutterer få fra etniske minoriteter. Problemstillingen interesserer meg fordi jeg både som redaktør og eier av et kommunikasjonsbyrå har vært svært opptatt av mangfold i mange år. Jeg er overbevist om at mangfold er forutsetningen for kreativitet. Et enfold er idefattig. Et mangfold er iderikt. Og kreativitet er kommunikasjonens hjerte.

Ikke bare hadde jeg sagt noe galt, jeg hadde også tråkket på uskyldige. Det likte jeg dårlig. Man skal ta makten, ikke de maktesløse. Nå følte jeg meg maktesløs selv, og det hadde jeg godt av. Engasjementet var stort både i redaktørstyrete, og i sosiale medier. Det gjorde ikke saken bedre at de som heiet i sosiale medier, stort sett var folk jeg overhodet ikke identifiserer meg med. Og folk jeg identifiserer meg med, de var også sinte. Jeg tenkte at når så mange er så sinte, så er det med grunn. Dette måtte jeg finne ut mer om. Så startet jeg et åtte dager langt privat forskningsprosjekt på norsk mangfold og integrering.

Forskningen ble konkludert med en ettertrykkelig beklagelse. Ikke en fislebeklagelse, men en uforbeholden en. Ikke for alt jeg har gjort i mitt liv, men for to tåpelige uttalelser. Det du ikke beklager uforbeholdent, lærer du ikke av. Og meningen med livet må jo være å vi litt bedre hver dag. Med mitt utgangspunkt er det nødvendig å bli gammel.

Når du forbereder deg til en debatt, er det naturligvis viktig å ha argumentasjonsrekkene klare. For meg går alt opp i tre. Menneskehjernen klarer ikke å huske mer enn tre ting. Jeg ville beklage, forklare erkjennelsesprosessen min, og overbevise om at også en konservativ, 63 år gammel mann kan lære. Jeg liker å stå i stormen, jeg trives med debatter, jeg er ikke redd for å si hva jeg mener. Og jeg er trygg på hvordan jeg skal gjøre det: Jeg bruker ikke kommunikasjon til å kamuflere. Jeg forsøker alltid å snakke tydelig. Bare da får du svar av verdi. Slik kan debatten baute samfunnet fremover i Hegels ånd; tese, antitese, syntese! Jeg tror aldri jeg har rett, og jeg synes aldri synd på meg selv.

Men like viktig som ord og argumentasjon er kroppsspråk og fremtoning. Du må komme gjennom ruta, pleide min sommernabo Erik Bye å si til meg. «Vis styrke! Kle deg i rødt», sier Gerd Liv. Så jeg tok på meg en gammel, rød t-skjorte og satte kursen mot Marienlyst, og NRK Dagsnytt 18.

Resten kan du høre i NRK Sommer i P2. Håper du liker programmet. I hvert fall musikken!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden