Holmgang

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN

Den 19. desember kl 08:30 på Litteraturhuset i Oslo, inviterer Geelmuyden Kiese til en av de viktigste hendelsene i kulturåret 2018. Da lanserer vi boken «Står du stille blir du skutt». Her ser du bildet av bokens forside. Dette er ikke en kriminalroman, men en dramatisert fortelling av Geelmuyden Kieses tredve første år. Forfatter er Gunnar Mathisen som selv har jobbet i GK i søtten av dem.

Hvis du vil ha boken, kan du kontakte post@gknordic.com.

Målet vårt er å toppe opplaget til Maja Lundes «Snesøsteren».

I forbindelse med boklanseringen inviterer vi til Holmgang der vi diskuterer «Hvordan samfunnsdebatten har utviklet seg de siste tredve årene». Debattleder er selvsagt Oddvar Stenstrøm. I panelet stiller Gard Steiro, Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde, Kjetil Raknes, Even Westerveld og jeg. Vi kommer til å diskutere om debattklimaet er blitt mer brutalt, om kommentariatet dør, om meningsløse meninger, om twitter og å være på 24/7, om kommunikasjonsbyråenes rolle, og hva vi kan lære av Trump.

Hvis du vil ha svar på det siste, kan jeg anbefale denne podcasten der skaperen av Dilbert, Scott Adams, forteller hva han har lært; http://realidw.com/2018/10/ben-scott-sunday25

Selv tenker jeg at den norske samfunnsdebatten alltid har vært ganske klam, trangsynt, kortsiktig, forutsigbar og kjedelig. Da jeg gikk på som redaktør i Morgenbladet i 1987 var dette min oppfatning. Jeg mener det fortsatt. I et land preget av overflod, blir ordskiftet trangt. Mens verden er vettskremt over klimaendringer og flyktningkrise, diskuterer norske politikere og massemedier om de som ikke bruker tax-free kvoten på tobakk skal få kjøpe to flasker vin i stedet.

I mangel på viktige politiske saker, vier de redigerte mediene stadig mer plass på politisk krangling. Jeg skal ikke trekke politikerforakt kortet, men politisk maktkamp på nært hold er aldri noe vakkert syn. Det bringer politiske journalister i ekstase, men skaper hoderisting hos folk flest. Året begynte med Giske, og fortsatte med Listhaugs Facebook post. 28. september spilte Knut Arild Hareide opp til dans, og til slutt fikk vi servert farse med Skei Grande og Raja som ingredienser.

Mange mener sammenbruddet i massemedienes forretningsmodell er skyld i problemene. Jeg mener argumentet er en dårlig unnskyldning. Mediene har økonomiske ressurser nok. Problemene stikker dypere. I det korporative Norge omgås makt og media tett. Mangel på avstand gjør journalistikken tannløs. En mager trøst er at det er verre i Sverige. Det fikk vi illustrert under riksdagsvalget i høst.

Jeg skjønner at etablerte kommentatorer er frustrert over at andre bryter meningsmonopolet deres. Monopolister trives alltid best med status quo. Debatten om «fake news» versus sannhet er interessant, men like gammel som sivilisasjonen. Som Kant påpekte, finnes det like mange oppfatninger som det finnes mennesker. Alle oppfatter fra sitt ståsted, ser gjennom egne briller, og filtrerer gjennom egne erfaringer og følelser. Det gjelder kommentatorer også, og deres oppfatninger er ikke noe riktigere enn oppfatningene til folk flest. Det nye er farten debattene får på nettet, og hvordan nettet mobiliserer. Jesus hadde 12 disipler. Hvor mange har Trump?

Kommentariatet kaller ofte denne utviklingen populisme, og hevder at populisme er tidens ideologi. Slik jeg ser det er populisme kun en ytringsform. Noen behersker den, andre ikke. Noen blir valgt, andre taper valg. Det er mer sannsynlig at du blir valgt hvis folk skjønner hva du sier, enn hvis folk ikke forstår deg. Med sosiale medier får vi en demokratisering både av form og ordskifte. I dag kan alle være sin egen publisist. Det bringer nye synspunkter. Noen er verdiløse, men mange er verdifulle. Det er mulig at det plager en del journalister og kommentatorer, men det fryder meg. Flere blir sett og hørt, og engasjerte mennesker er det beste vi har.

Hold fast og hold ut
Hans Geelmuyden