Hvorfor er nordmenn så lydige?

Illustrasjon: Frode Burdal Klevstul

I disse dager mister tusenvis av nordmenn livsverket sitt, men likevel hører vi lite høylytt klaging. Nordmenn går ikke ut i gatene for å rope og skrike, slik folk gjør i mange andre land.

Forfatter, journalist, statsviter
og lektor Miriam Eklund

For litt over ett år siden ble samfunnet stengt ned for to uker – bare slik at helsevesenet ikke skulle bli overbelastet. Ett år senere er det fortsatt harde nedstenginger, men staten har ikke greid å øke kapasiteten på intensivavdelingene nevneverdig. Lokale og nasjonale forskrifter trumfer Grunnloven, og Folkehelseinstituttet fortalte på et tidspunkt at tiltakene brøt med 16 av menneskerettighetene våre. Maktfordelingsprinsippet er tilsidesatt, og regjeringen lager et virvar av regler og anbefalinger på egen hånd. Ingen skal kunne etterse avgjørelsene som er tatt, for Koronakommisjonens konklusjon skal hemmeligholdes i 60 år.

I Frode Berg-saken bestemte Etterretningstjenesten at ikke engang stortingspolitikerne skulle få innsyn i granskningen av saken. Likevel lever nordmenn videre i den sikre forvissning om at Norge er et av de beste demokratiene i verden. Hans Geelmuyden skriver i en kronikk at statstro er den norske religionen. Hvordan har det seg at nordmenn er blitt så naive i sin tro på staten?

Jeg lanserte akkurat boken «Du skal lide for fellesskapet – hvordan norsk jantelov har ført til 800 000 innbyggere med sosial angst». Her analyserer jeg forskning, statistikk og faglitteratur om norsk kultur, for å prøve å finne ut av en del mekanismer i vårt samfunn. En stor internasjonal forskning fra 2011, slår fast at Norge er det sjette mest konforme landet av 33 undersøkte land. Norge topper listen sammen med Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea, og vår kultur er til og med mer konform enn japansk og kinesisk kultur. Rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge», som ble utgitt av Institutt for samfunnsforskning i 2014, viser at 9 av 10 nordmenn ikke forteller hva de egentlig mener på nettet – av frykt for at noen ikke skal like det. Rapporten konkluderer med at vi har formell ytringsfrihet i Norge, men at det er sosiale mekanismer som begrenser oss.

I boken har jeg også intervjuet 12 personer, både fagpersoner og privatpersoner, som forteller om en kultur med et normalområde som er trangt å passe inn i. For å finne årsaken til dette, tror jeg vi må helt tilbake til Aksel Sandemoses bok om byen Jante. Han beskriver et nitrist samfunn der folk ikke ga uttrykk for følelser, og der det ikke var lov til å skille seg ut. Gruppen dikterte, og folk hadde ikke lov til å ha sin individualitet. Sandemose beskriver hvordan forsøk på avvik fra normen ble slått ned på en indirekte måte, og at effekten av Janteloven var knusende: «Den virket langsommere enn exhaustgass, men var ubarmhjertigere, den forgiftet sjelen, men drepte ikke, hadde intet liklaken å bre over ofrene sine.»

Jeg tror at den sterke troen på staten som Geelmuyden skildrer, skyldes denne kulturelle arven. Tidligere var det kristendommen som dikterte oss og som passet på hva vi gjorde – selv under vår egen dyne. På et tidspunkt ble kristendommen kastet ut, og inn kom en sterk stat med monopol på både alkohol, strømleveranser, postvesen, teletjenester, radio og TV. De siste tiårene har privat næringsliv fått mer rom i Norge, men vi har fortsatt høy beskatning og et dominerende statsapparat. Når staten utfører svært inngripende tiltak i våre liv, er det få som stiller spørsmål ved om korona-situasjonen kunne vært håndtert på en annen måte. Det er få som blir rasende når de mister det livet de elsker. Kanskje litt mer raseri mot statstroen hadde vært på sin plass?

Miriam Ekelund

Journalist, lektor, samfunnsviter og forfatter