Hjertet banker og svetten pipler i nakken. Mageknipet som har ligget og ulmet siden du la deg i går, har utviklet seg til en ubehagelig kvalme. Du skal snart holde en enkel presentasjon, men det føles mest som du står på kanten av Preikestolen, et lite vindkast unna døden. Er dette deg før du skal prate foran folk? Da bør du komme på frokostmøtet vårt 3. april. 

Nordmenn hater å holde taler og presentasjoner. Enten det er en presentasjon foran kollegaer på jobb eller en tale i tantes 50-årslag, skyr vi taler som pesten. Faktisk frykter vi taler og presentasjoner mer enn vi frykter døden. Så om du i forkant av en presentasjon har tenkt; «nå vil jeg helst bare dø,» overdriver du ikke. Mange har det sånn. Men slik trenger det ikke å være.

Selv har jeg hatt lyst til å dø en rekke ganger. Ikke bare har jeg vært Ap-politiker og blitt tvunget til å forsvare en rekke tvetydige standpunkt med minimal forberedelse, men jeg har også holdt hundrevis av foredrag. Noen mer vellykkede enn andre. Fellesnevneren for alle de mislykkede har vært dårlig forberedelse. Ikke fordi jeg kunne øvd vekk de skjelvende hendene, hjertebanken eller tungpusten, men fordi alt blir forsterket når du ikke er forberedt.

Første gang jeg sto på en talerstol, skalv jeg så hardt at jeg trodde talerstolen skulle gå i bakken da de skjelvende hendene mine grep etter noe å holde fast ved. De samme skjelvende hendene er fortsatt et fast innslag før større presentasjoner. Forskjellen er at jeg har lært meg å håndtere det. Jeg har lært meg å trives ved kanten av Preikestolen.

I antikkens Hellas var retorikk et fag sidestilt med matematikk og fysikk. Kunsten å overbevise og evnen til å engasjere var ikke medfødt, men noe man studerte og brukte år på å perfeksjonere. Sofistene var datidens kommunikasjonsrådgivere, og i likhet med dagens, hadde de et dårlig omdømme. Helt ufortjent naturligvis! Men hva gjør det? Etterspørselen etter oss bare øker.

I demokratiets spede begynnelse formidlet sofistene talekunsten, fordi det var avgjørende å kommunisere effektivt om man ville bli hørt. Det var avgjørende for å utvide og styrke demokratiet. Slik er det fortsatt. Allikevel er det mange som ikke ser verdien av å utvikle sine taleevner. Vi som hører på betaler prisen.

Ingen er den fødte taler, men noen er dedikerte talere. Noen øver og lærer av andre, fordi de ønsker å bli bedre. Og de beste har øvet mest. Selv blant næringslivsledere, politikere og andre som lever av å kommunisere, er ofte nivået lavt. Ikke fordi de ikke har anlegg for å bli dyktige talere, men fordi de ikke har tatt seg tiden til å bli det. Og ingenting er mer drepende og brutalt for en forsamling enn en uinspirert foredragsholder, som småskravler mer enn man presenterer og formidler kunnskap. For taler og foredrag er formidling av kunnskap. Og det er noe vi alle kan bli bedre på.

I frokostmøtet onsdag 3. april vil vi gi deg tips og triks for hvordan du kan bli en bedre taler. Vi vil sørge for at du aldri igjen trenger å skjelve ved kanten av Preikestolen, men heller trippe etter å underholde dine tilhørere. Alle har kunnskap og historier å dele. La ikke nervøsitet og usikkerhet komme i veien for kommunikasjonsgleden.

Ambisjonen vår er at du etter dette frokostmøtet skal ta ordet neste gang du har noe på hjertet.

Meld deg på her;

[mc4wp_form id=»6131″]

Håkon Knudsen
Konsulent i Geelmuyden Kiese