Vennetjenester

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN

De siste ukene har mediene på nytt avdekket samrøre mellom regjering, politikere og PR-byråer. Avsløringene er dessverre ren reklame for byråene. Derfor vil samrøret fortsette til politikerne setter foten ned. Vi ønsker ikke amerikanske tilstander i norsk politikk.

Illustrasjon: Fredrik Edén

Det finnes to modeller for myndighetskontakt i Norge. Enten tilbyr byrået oppdragsgiver kunnskap til selv å medvirke i de politiske prosessene. GK jobber etter denne modellen, men på nittitallet prøvde vi den andre. I den andre modellen selger ekspolitikere nettverket sitt. Vår erfaring er at denne modellen innebærer høy risiko for oppdragsgiver og at resultatene oftest uteblir. Derfor er den ikke bærekraftig. Dessverre er den besnærende.

De siste par årene har en rekke statssekretærer, politiske rådgivere og rådgivere i regjeringspartienes gruppesekretariater på Stortinget meldt overgang til PR-byråene. Det er lov. PR-byråene tilbyr spennende arbeid for politisk interesserte. Jeg har selv intervjuet mange av disse kandidatene. Flere forventer lønninger på både tre og fire millioner kroner. Lønnskravene begrunnes med verdifulle politiske nettverk. Ingen av disse har fått jobb i Geelmuyden Kiese. Vi selger ikke nettverk. Vi selger kunnskap. Dessuten har vi stor respekt for embetsverkets rolle i de politiske beslutningsprosessene.

Mange organisasjons- og næringslivsledere tror dessverre at korteste vei til gjennomslag for egen sak er å møte en statsråd. Slik oppstår det et marked for politiske nettverk. Politiske nettverk er forgjengelige. Derfor gjelder det å kapitalisere på dem mens man kan. Prisen for tilgang blir høy.

Den politiske modellen handler om å bygge lojaliteter med sikte på å kunne sikre flertall i viktige saker. Mange lojaliteter gir stort handlingsrom. Politikere bygger nettverk på fester, middager, årsmøter, jubileer og andre tilstelninger.  Ingen vet dette bedre enn eks-politikere.

I Dagens Næringsliv 18. mars forteller tidligere statssekretær Jan-Erik Larsen at Kruse Larsens rolle er å stille dansegulvet til disposisjon for norske politikere. I samme artikkel forteller han stolt at Kruse Larsen arrangerte «afterparty» etter stortingspolitikernes gallamiddag på slottet i fjor høst, og den 11. juni inviterer PR-byrået på nytt til sommerfest.

Men Larsen tar feil. Det er ikke hans oppgave «å stille dansegulvet til disposisjon». Hans oppgave på disse festene er å skjenke politikere, bygge lojaliteter, og forsøke å påvirke dem slik at kundene hans får gjennomslag i viktige saker. Om dette virker eller ei vedkommer ikke saken. Intensjonen er åpenbar.

Jeg spør meg hvorfor politikere takker ja til disse invitasjonene? Skjønner de ikke at de undergraver egen uavhengighet og tillit når de takker ja? Lørdag skrev Mari Skurdal i Klassekampen at «PR-bransjen gjør det mulig å snike i køen i demokratiet, for dem som har råd. Derfor må folkevalgte sette foten ned».

Det er stor forskjell på å selge kunnskap og selge nettverk. I det første tilfellet bygger du relasjoner, i det andre bruker du dem. Det gjør ikke saken bedre at First House og Kruse Larsen heller ikke er medlemmer i Forum for kommunikasjonsbyråer i Abelia, og ikke er underlagt noe etisk regelverk.

Norsk demokrati inviterer til åpne høringsprosesser og medvirkning, men mange oppdragsgivere er usikre på hvordan prosessene virker. Derfor er kunnskap om disse prosessene verdifull. I GK har vi gjennom tretti år jobbet oss frem til en bærekraftig modell for medvirkning. Du kan lese om den i denne artikkelen i Minerva fra februar 2012; https://www.minervanett.no/alle-skal-med/. Forutsetningen for modellen er at alle parter må være bevisst egen rolle, både organisasjons- og næringsliv, politikere og byråer.

Gamle partikamerater er ikke lenger kamerater når de går til PR for å selge nettverket sitt. Da blir de kjøpmenn.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden