Einar Førde sa i 1980 at vi alle er sosialdemokrater. Førtien år etter er det under en fjerdedel av oss som vurderer å stemme på Norges sosialdemokratiske parti ved valget i september. Norge er ikke lenger et sosialdemokratisk land.

Fra 1945 kunne Arbeiderpartiet styre Norge med flertallsregjeringer og stø hånd. Først i 2005 dannet Arbeiderpartiet sin første koalisjonsregjering. Dersom partiet vinner valget i september er det helt uklart hvordan en eventuell regjering blir satt sammen, og hvilket styringsgrunnlag den får. Det er ikke en gang sikkert at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre blir statsminister for en eventuell «rødgrønn» regjering. Det gamle styringspartiet er en skygge av seg selv. I stedet for å styre, blir Arbeiderpartiet styrt. I stedet for å sende tydelige styringssignaler handler partiet på reflekser. Hvordan havnet Arbeiderpartiet der?

Nordmenn flest ønsker en velfungerende velferdsstat, og har akseptert styringsmodellen Arbeiderpartiet bygget fra 1945. Slik sett hadde Førde rett i at «vi alle er sosialdemokrater». I hvert fall var vi det i 1980. Men de siste tiårene har Arbeiderpartiet slitt med å følge med på velgernes velstandsreise. Partiet har ikke maktet å utvikle politikken sin etter hvert som velgerne deres er blitt velutdannede, næringsdrivende, boligeiere og formuende. Partiet makter heller ikke å fange opp unge velgeres angst for klimakrise, jobb- og boligmarked. Slik forvitrer Arbeiderpartiets velgergrunnlag.

Samtidig ser mange at Norge kan styres på andre måter i 2021 enn på femti- og sekstitallet. Private leverandører er godt i stand til å levere helse-, utdannings- og barnehavetjenester. Staten behøver ikke produsere. Det holder at den bestiller. Nordmenn gir gjerne Arbeiderpartiet kred for etableringen av velferdsstaten, men forstår at det ikke var Arbeiderpartiet som gjorde Norge rikt. Det var det grundere, innovatører og hardt arbeidende nordmenn som gjorde. Derfor har mange fått nye forbilder. Vi beundrer entreprenører, og forakter ikke de rike. Tvert imot! Mange kunne godt tenke seg å bli rike selv. Disse velgerne trenger ikke terapeuter og støtteordninger. De stemmer ikke AP.

Tilbake står et Arbeiderparti som krangler med Senterpartiet om velgerne som føler at de står igjen på perrongen. I Norge utgjør disse velgerne mellom 20 og 30% av velgermassen, og de stemmer Fremskrittspartiet eller Senterpartiet. Når forsøker Arbeiderpartiet å vinne tilbake gamle menn på bygda med løfter til distriktene og industrien. Men er budskapet om en bedre velferdsstat for «vanlige folk» troverdig?

La oss knuse noen tall. Regjeringen Stoltenberg brukte i 2010 382 236 millioner inflasjonsjusterte kroner i det som het Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Til sammenlikning brukte regjeringen Solberg 443 106 millioner kroner i 2020, ti år senere. Regjeringen Solberg brukte altså omtrent 60 milliarder kroner mer enn Stoltenberg til å smøre landets fremste velferdsmaskineri. Budsjettøkningen har i stor grad gått til NAV, tiltak mot arbeidsløshet, AAP, sykepenger og uføretrygd. Det er altså ikke i Arbeids- og inkluderingsdepartementet vi finner forskjellene mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Faktisk bruker høyresiden mer penger på velferd enn hva Arbeiderpartiet gjorde.

Hva så med helse og omsorgssektoren? I 2015 ble det innført fritt brukervalg i helsevesenet. For de fleste av oss betyr det at når fastlegen henviser til røntgen så går turen til Aleris, ikke til Rikshospitalet. Slik reduseres ventetiden, kapasitet i sykehusene frigjøres, og prisen for deg som bruker er kun egenandelen.  Slik øker kapasiteten i det offentlige, mot at staten betaler for tjenesten. Arbeiderpartiets kritikk er at offentlige midler går i lommen på private.

Arbeiderpartiet går nå til valg på å sikre et godt helsetilbud uavhengig av hvor i landet man bor. Det betyr at det fortsatt vil være behov for private klinikker fordi det offentlige ikke har stor nok kapasitet. På sett og vis skiller ikke Ap seg nevneverdig fra høyresiden her – tilbudet vil forbli likt, og om noen år vil det fortsatt være en offentlig lege som slår klubben i kneet ditt for å se om refleksene er som de var den gang du var ung og lovende.
En studie av partiprogrammene og avstemninger i Stortinget, viser at alle partier mener velferd er viktigst. Heldigvis. Du får velferd uansett hva du stemmer. Men der borgerlige partier er opptatt av å levere kvalitetstjenester til elever, pasienter og vanlige folk, er Arbeiderpartiet mest opptatt av ansatte i offentlig sektor. Slik drømmer Arbeiderpartiet seg 20 år tilbake til en tid da det var færre private aktører og milelange køer. Partiet har mistet sin reformkraft. Derfor er ikke Norge lenger et sosialdemokratisk land.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden