Må du stemme SV om du ønsker et rødgrønt flertall?

Hans Geelmuyden Eier og styreleder i Geelmuyden Kiese Gruppen
Illustrasjon: Fredrik Edén

I 1899 skrev den tyske teoretikeren Rosa Luxemburg at det sosialistiske parti i sin natur er et opposisjonsparti, så lenge det borgerlige samfunn består. Mye tyder på at man fortsatt leser den gamle kommunisten Luxemburg i de mørkeste kjellerne på SVs partikontor: Jeg tror ikke Audun Lysbakken snakker sant når han sier at SV vil inn i en ny rød-grønn regjering med SP.

I 2005 måtte partiledelsen i SV strekke seg langt for at partiets venstreside skulle akseptere regjeringsdeltagelse, men støtte regjeringsprosjektet gjorde venstrefløyen aldri. Mens Kristin Halvorsen styrte landet, fikk vi inntrykk av at kadrene stort sett sto på plenen foran Stortinget og demonstrerte mot det meste regjeringen foretok seg. I 2013 gjorde SV et katastrofevalg. 8 år på kameldiett hadde satt sine spor: SV hadde vært med på å bombe Libya, sende soldater til Afghanistan og åpne gasskraftverk. Ulikhetene fortsatte å økte og elevene fikk aldri skolematen de ble lovet. På sett og vis fikk venstresiden i partiet rett; Det er vanskelig å karakterisere regjeringsdeltagelsen som vellykket. Det som i 2005 var venstresiden i SV er i dag partiledelsen: Lysbakken, Bergstø og Herning. De er nok blitt eldre, men ikke senile. Ingen av dem har glemt den beske smaken av kamelkjøtt og velgerflukt.

Den rødgrønne regjeringen som styrte landet fra 2005 til 2013 var direkte dysfunksjonell. De tre partiene var uenige om det meste. Et halvgjort pensjonsforlik var omtrent det eneste regjeringen klarte å produsere av politikk. Da jeg skrev en tekst om den politiske lammelsen under valgkampen i 2013, møtte jeg tilfeldigvis en Arbeiderparti statsråd på gaten noen dager etter. Hen trakk meg til side og sa; – Men Hans, du aner ikke hvor mye faenskap vi har klart å stanse. Og dette var med Jens Stoltenberg som statsminister. Jeg tro ikke en tilsvarende trepartiregjering blir mindre dysfunksjonell med Jonas Gahr Støre som leder.

Nå har dessuten størrelsesforholdet mellom partiene endret seg. I 2005 var SV (8,8%) nest størst i en koalisjon med et tannløst Senterparti (6,6%) og giganten Arbeiderpartiet (32,7%). Det er lave odds på at SV blir desidert minst av de tre ved årets valg. Senterpartiet under Vedum er også noe annet enn hva det var under Åslaug Haga. I 2005 var partiet tilfreds så lenge jordbruksoppgjørene var gode. I 2021 er Senterpartiet mot det meste SV går til valg på: En offensiv klimapolitikk, liberal asylpolitikk samt bevaring av rovdyr, tverrfaglige kjønnsstudier og redde skog. Og Senterpartiet kommer ikke til å gi ved dørene.

Trusselen fra venstre har også endret seg. I 2005 het partiet Rødt AKP-ml og var overvåket av PST. I dag sitter partiet på Stortinget, og ser ut til å forsere sperregrensen. Om SV går i regjering vet Lysbakken at Moxnes’ kommunistbande kommer til å plage livet av ham på daglig basis: Billedlig talt vil de slå opp telt i hagen hans, tagge «Klassesviker» på garasjeporten hans og holde et helvetes leven med Stalinorgel og nordkoreanske kampviser til alle døgnets tider. Du skal være selvplager for å like sånt. Hvis Rødt får utgjøre en venstreopposisjon til regjeringen vil partiet vokse proporsjonalt med at SV sluker kameler. Og husk at det eneste sosialistpartier hater mer enn borgerskapet er andre sosialistpartier.

Så hva er alternativet for Lysbakken?

Ved å gå i opposisjon kan han sitte på vippen i Stortinget. Da vil Lysbakken bli sjefsbølle i mobbegjengen i stedet for å være norsk politikks hakkekylling. I stedet for å spise kameler på bakrommet kan SV ta kampene i full offentlighet, og stå på sine primærstandpunkter. Og hvis Støre velger å søke støtte til Høyre for seg kan Lysbakken ta frem mitraljøsen, og dundre løs på regjeringen for å være høyreorientert og fæl. Han kan til og med felle regjeringen hvis han vil. Det har SV gjort før. Valget Lysbakken står overfor er derfor om han vil sitte i regjering og få rollen som skurk og offer eller gå i opposisjon og være helt og utfordrer?

Selvfølgelig må Lysbakken si at han vil i regjering. Noe annet ville sendt partiet ned på 2009-nivå. Men jeg tror han narrer oss, for det politiske regnestykket går ikke opp. Fordelene ved å gå i regjering veier ikke opp for ulempene. Så du må ikke stemme SV hvis du ønsker et rødgrønt flertall. En stemme til SV kan faktisk være en stemme til å gjøre Støres vanskelige oppgave enda vanskeligere, for Lysbakken ser seg selv i førersetet.

Det fremste beviset for min hjemmesnekrede konspirasjonsteori har imidlertid SVs landsmøte vedtatt selv: Partiet har bestemt at en eventuelt fremforhandlet regjeringsavtale må godkjennes av medlemmene i uravstemning. Og som Rosa Luxemburg var inne på – for medlemmene i det sosialistiske parti faller det seg sjeldent naturlig å være for noe som helst.

Hold fast og hold ut,
Hans Geelmuyden.