Koronakrisen har lært oss at politikere kan ta makten tilbake. Men kan erfaringene fra koronakrisen overføres til andre politikkområder? La oss studere hvordan den danske statsministeren, Mette Fredriksen danser med makten.

I Danmark har koronakrisen gitt statsminister Mette Frederiksen en ny tro på hva det er mulig å oppnå som politiker. Pandemien er blitt bekjempet gjennom et sterkt politisk lederskap. I stedet for å overlate håndteringen til de danske helsebyråkratene, satte Mette Frederiksen fra starten seg selv i førersetet. Det var hun som talte på pressekonferansene når Danmark ble stengt ned, og det var hun som åpnet Danmark igjen.

Frederiksen har grepet politisk makt, og omfavnet den. Nå ønsker hun å bruke makten til å løse utfordringer som tidligere ble ansett som uløselige.

– Den viktigste lærdommen  er at når vi som samfunn bestemmer oss for å bestemme selv, så kan vi så meget mer enn vi har vist de siste årtier, sier Mette Frederiksen om erfaringene fra håndteringen av koronakrisen. Nå må denne erfaringen brukes til å bli kvitt en apatisk tilnærming til megatrender, mener Frederiksen. Hvorfor skal vi som samfunn bare akseptere at ulikheten i verden øker? Hvorfor aksepterer vi den økende graden av sentralisering? Hvorfor stopper vi ikke flyktningstrømmen til Europa? Dette er noen av utfordringene den danske statsministeren ønsker å møte med samme styrke som pandemien.

Derfor har statsministeren nettopp lansert et offensivt reformprogram, som i løpet av de neste 10 årene vil endre Danmark betydelig.

Men hva gjør at Mette Frederiksen tror hun vil lykkes med å skape så omfattende endringer i samfunnet? Det er ikke det at hun har absolutt flertall i parlamentet. Faktisk er hun statsminister i en ettpartiregjering som hele tiden må søke flertall for sine forslag.

Hun har derimot en enestående forståelse for makt i alle maktens fasetter.

Mette Frederiksen bruker de formelle verktøyene som følger med statsministerrollen, fint eksemplifisert med sin resolutte nedstenging da pandemien kom til Danmark. Ingen håndhilsing. Samtidig har hun styrket statsministerens kontor som institusjon ved å skape et sterkt politisk sekretariat som kan hjelpe henne med å realisere regjeringens politikk. Dette innebærer en radikal endring av den danske statsadministrasjonen, der statsministerens kontor tradisjonelt har vært det minste departement uten reelle muskler.

Men Frederiksen begrenser seg ikke bare til den formelle maktutøvelsen. Hun bruker også sin uformelle makt, relasjonsmakten som ikke formelt ligger i statsministerrollen. Både i parlamentet og utenfor. Et eksempel er da Mette Frederiksen ringte direktøren på København lufthavn fordi hun mente at direktøren ikke hadde gjort nok for å sikre avstanden mellom de reisende. Flyplasssjefen fikk raskt orden på sakene.

Mette Frederiksen har også makt som debattant. Hun er en av de sterkeste kommunikatorene i det danske parlamentet. Hun setter dagsorden. Hun definerer problemene vi som samfunn står overfor, enten det er sentralisering av utdanning, utmattelse etter mange tunge år i arbeidslivet eller danske barns rett til et bedre liv.

Men «den som er veldig sterk, må også være veldig snill, sa Pippi Langstrømpe. I opposisjonens øyne, og noen ganger også i hennes støttepartiers øyne, er Frederiksens maktgrep for stramt. Balansen mellom sterk og for sterk er delikat.

Som et svar på kritikken har Mette Frederiksen tatt et oppgjør med kontraktspolitikken; Ikke flere løfter som ikke kan holdes eller garantier som må brytes (Sosialdemokratene har historisk sett utstedt en del av dem og betalt prisen hos velgerne). I stedet har Mette Frederiksen innført intensjonspolitikken. Mette Frederiksen og hennes ministre oppnår kanskje ikke alle endringene de ønsker, men ingen dansker skal være i tvil om intensjonen er;  Et klimavennlig landbruk som skaper arbeidsplasser i Danmark, eller mer utdanning og flere arbeidsplasser utenfor de store byene. Slik bruker Mette Frederiksen makten sin klokt, for til tross for hennes sterke maktgrep, vet hun at at noen reformer ikke lar seg gjennomføre.

Så langt har Mette Frederiksen balansert makten uten å miste den. Hvis hun fortsetter slik, kan Fredriksen innlede en ny æra der skandinaviske politikere igjen tør å bruke makt til å gå løs på samfunnsproblemer mange har ment vi ikke kunne gjøre noe med.

Rasmus Nygaard-Winther/ Direktør for offentlige anliggender/ Geelmuyden Kiese Danmark