Onsdag er det 1. mai. Da jeg gikk ut fra Handelshøyskolen i 1979 var det to ting jeg aldri kunne forutsett: At AKP (ml) skulle få politisk makt, og at Klassekampen skulle bli en seriøs avis.

I 2019 er Klassekampen en av landets beste aviser, og i 2021 kan vi få en statsminister som lener seg på Rødt. Hvem skulle trodd? I skrivende stund har Rødt ligget over regjeringspartiet Venstre på snittet av målingene hver måned siden samme tid i fjor. Det har aldri eksistert et bedre land å bo i enn Norge anno 2019. Så hvorfor ønsker noen revolusjon?

Rødt er ikke hva det engang var. Forløperen Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) var revolusjonært og anti-demokratisk. De drev våpentrening for de hemmelige medlemmene og agenter fra Politiets overvåkingstjeneste rotet i sokkeskuffen deres når leiligheten var tom.

Tidligere AKP (ml)-leder Pål Steigan er en av få vestlige personer som har hatt den tvilsomme æren av å møte både Mao, Pol Pot og Albanias diktator Enver Hoxha. Den gang var AKP (ml) apologeter og lojale talspersoner for noen av de verste despotene i historien. I dag er Rødt først og fremst apologeter for sin egen forhistorie. Skjelettene ligger i skapet, ikke på åkrene i Kambodsja.

Det kan virke som Rødt helst vil glemme denne historien, men det må ikke vi andre. Det var ikke før massakren på Den himmelske freds plass i 1989 at AKP (ml) brøt med kommunistpartiet i Kina. Rødt sendte delegater til Pol Pots Kambodsja lenge etter at det burde ringt i bjeller og lyst i varsellamper. Rødt har en antidemokratisk arv som partiet ikke har tatt et oppgjør med. Vi andre må ikke la Rødt slippe unna før medlemmer og tillitsvalgte har tatt avstand fra sin totalitære fortid.  Vi må aldri glemme at BÅDE kommunisme og nazisme er vold og brutalitet ikledd ideologisk ham.  

Den ytterliggående norske venstresiden var alltid for mislykket til å utgjøre noen trussel mot demokratiet. Den stusselige aktiviteten var alltid preget av intern uro, kløneri og venstrehåndsarbeid. Fra 90-tallet beveget AKP (ml) seg bort fra gammelkommunismen, og det sammenslåtte Rødt definerte en ny «demokratisk revolusjon» som egentlig betyr at de har lyst til å vinne valg.

Rødt i 2019 har langt på vei byttet ut det revolusjonære med det reaksjonære. Partiet er mot bompenger og for at kommunene skal drive dagligvarebutikker i distriktene. Rødt er mot kraftkabler til utlandet, EØS-avtalen og NATO. Rødt viser samtidig til marxist-leninismen, og vil avskaffe privat eiendomsrett og privat eierskap over produksjonsmidlene. Partiet lukter fortsatt lik.

Rødt har til nå sluppet å forklare hvordan partiet skal nå målene sine. Det er nok også noe av årsaken til at Rødt ikke er mer populært i fagbevegelsen. Når Rødt marsjerer i 1. mai-tog, så gjør de det som et av de minste partiene i fagbevegelsen. I en meningsmåling blant LO-organiserte (Opinion/LO 4.-12.02.19) får Rødt 6,6% oppslutning, mot 45,9% til Arbeiderpartiet og 12,1% til Høyre. Så mye for den demokratiske revolusjonen.

Moxnes’ prosjekt er å gjøre Rødt til et stuerent parti. I et intervju med Filter nyheter i august i fjor omtalte han egne prinsipp- og programvedtak som enøyde, respektløse og konspiratoriske. Det er sterke ord. På landsmøtet 9.-12. mai skal Rødt vedta nytt prinsipprogram. Det er tvingende nødvendig. Moxnes vil ikke omtales som kommunist, men i det eksisterende prinsipprogrammet står det fortsatt at «Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme».

Moxnes’ prosjekt møter intern motstand. Den ytterliggående norske venstresiden har i alle år hatt en imponerende evne til å stelle i stand vanvittige mengder konflikt i en så liten dam. Det har til tider virket å være flere kommunistiske partier og organer enn det har vært kommunister. Det eneste norske kommunister har skapt er et uendelig ras av kortlevde bokstavkombinasjoner, slik som da AKP fjernet (ml) fra navnet og (marxist-leninistene) brøt ut i protest – med parentesen som navn. Den dag i dag driver Pål Steigan nettstedet Steigan.no, et slags Resett for de som først og fremst forakter USA og EU. Her får partiledelsen i Rødt regelmessig gjennomgå av sin egne.

Om Rødt vil bli tatt på alvor så må de først lukke døren mot sin egen nære forhistorie. Spørsmålet er om de vil. Baklandet til Moxnes frykter at Rødt skal bli for populært og for moderat. I februar vedtok Rødts landsstyre en uttalelse om Venezuela som gikk langt i å legge all skyld over på USA. Uttalelsen ble møtt med en blanding av oppgitthet og skuldertrekk, men internt ble den absurd nok kritisert for å være for høyrevridd og Venezuela-kritisk.

Jeg heier på Moxnes. Demokratiet vårt trenger noen som tar tak i makten. Rødt er så i opposisjon at til og med opposisjonen skjerper seg. Det vi ikke trenger er gammelkommunismen og kadrene i baklandet til Moxnes.

I 1948 lukket Einar Gerhardsen døren for alt av kommunistisk tankegods i Arbeiderpartiet. I 2019 bør Bjørnar Moxnes gjøre det samme i Rødt.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden