Tilbake til nyhetsbrev
Illustrasjon: Fredrik Edén
  • contact




Nyhetsbrev

januar 16, 2022

Halvmaks, Jonas!

Jonas Gahr Støre hadde knapt rukket å flytte inn i statsministerboligen før krisene begynte å tårne seg opp utenfor døra. Koronakrise, strømkrise og kompiskrise har forpurret statsministerens tilværelse siden. Tre måneder etter at han kom smørblid ut på slottsplassen fremstår regjeringen omtrent like velorganisert som et pubslagsmål i Nord-England. Skal Støre ha noe håp om å gjøre et godt lokalvalg i 2023 må han stokke beina raskt.

I valgkampen var det ikke måte på hvor bra Norge skulle bli. Usosiale kutt skulle reverseres, stillinger skulle bli faste og det høyst savnede NSB-monopolet skulle gjenreises. I juni gikk Arbeiderpartiet offensivt ut. 40 løfter skulle innfris de første 100 dagene i regjering. I november kom fasiten. Kun syv av løftene ble fullfinansiert i statsbudsjettet. Åtte ble delvis finansiert. Og det var før Omikron dundret over grensen og gjorde livet surt for alle involverte.

Norsk politikk kjennetegnes av de tre T-ene: «Ting-Tar-Tid». Vi skal utrede, debattere og fundere. Som regel lander vi på et kompromiss som de fleste er sånn høvelig misfornøyde med, og da har vi lyktes ganske godt. Det er en sikkerhetsventil som ivaretar de lange linjene og sikrer ting som EØS-avtalen, NATO-medlemskapet og handlingsregelen fra populistiske grafsefingre. Utfordringen er at det ikke er rom for raske vendinger.

Og her er problemet med lista til Støre. Da han endelig turte å gå høyt på banen glemte han spillereglene. 100-dagersplanen er dyr og omfattende. Bare de ti første løftene koster flere milliarder, og det var før bøndene og De røde brigader skulle ha sitt. Og hverken Vedum eller Lysbakken er spesielt billige i drift. Dessuten tar ting tid. Det går ikke an å endre Norge på 100 dager. Heldigvis!

100-dagersplanen er lettvint og populistisk. FrP gjorde nesten det samme i 2009 da de la frem en liste på 100 punkter som skulle gjennomføres i løpet FrPs første 100 dager i regjering. FrP bør kanskje være glad at ønskelisten aldri møtte virkeligheten. Folket valgte trygghet med Jens. Arbeiderpartiets suksessoppskrift har alltid vært optimistisk trausthet. Dermed står Støres populismeplan som et brudd med partiets egen kultur og tradisjoner. I en tid hvor politikk er en kamp om å overby hverandre har partiet slitt med å engasjere, selv i opposisjon. Derfor ble det fristende å låne klær fra populistenes klesskap. Raske, dyre og konkrete gjennomslag er en fest i valgkamp. Bakrusen melder seg når planene skal settes ut i livet.

100-dagersplanen avgjorde ikke valget i september. Likevel bidro den til å hausse opp forventingene. Da kan ikke Støre kjøre strutsetaktikken – stikke hue i sanden og håpe at velgerne har glemt den i 2025. For arbeiderpartimedlemmer stod neppe på stand for at ABE-reformen skulle videreføres, og AUFere gikk ikke en million husbesøk for å løfte psykisk helse en gang i 2024. De la hvert fall ikke AP-stemmen i urnen for at SV skulle redde planen i budsjettforhandlingene. De forventer at han leverer, og leverer til tid.

I skrivende stund har Arbeiderpartiet 18,9 prosent på målingene, hele 8 prosentpoeng ned fra valgdagen. Det kan ikke utelukkende forklares med at landet er stengt og strømmen er dyr. Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) lovte å endre Norge raskt. Det burde de ikke gjort. Både fordi det sannsynligvis ikke var nødvendig for å vinne, men mest av alt fordi vi ikke er et land i raske-endringer-bransjen. Få vet dette bedre enn Støre selv.

I alle Olsenbanden filmene gikk Egon Olsen alltid like offensivt til verks, heiet frem av Benny og Kjell. Resultatet ble alltid det samme, med strak retur til Botsen. Dersom Støre ikke skal ende opp som hans politiske make må regjeringen justere forventingen, ta regien og vise handlekraft. Hvis ikke er det ikke sikkert den overlever de neste fire årene.

Nyhetsbrev