Putins krig mot Ukraina er i gang. Hvordan kunne dette skje, når de fleste vestlige politiske ledere og sikkerhetseksperter var enige med hverandre i at Putin kun drev skremselspropaganda? 

Realiteten er at Putin i flere år har forberedt seg på å ta over styringen i Ukraina. Det har gjenspeilet seg i måten han har omtalt Ukraina i de mange talene sine. Putins taler de siste årene kan nærmest beskrives som forelesninger i Putins syn på historien. Putin har jobbet lenge med den historien han nå forteller verden; en historie som rettferdiggjør og legitimerer hans rett til å ta kontroll over Ukraina. Denne formen for kommunikasjon kan beskrives som «narrative warfare», en form for psykologisk krigføring. Krigføringen mot Ukraina har med andre ord pågått i flere år allerede, men den har skjedd subtilt og med hovedvekt på det «kognitive domenet». Putin har samtidig gjort kraftige innstramninger i den russiske befolkningens demokratiske rettigheter, og han har slått hardt ned på alle kritiske medier, demonstranter og politisk opposisjon. Offisielle russiske mediekanaler beordres for eksempel til kun å kommunisere Putins versjon av historien, som er at Ukraina er en del av Russland og at ukrainerne egentlig er russere. Ifølge Putins historiefortelling ønsker ukrainere å være sammen med Russland, men de blir hindret fordi landet deres er styrt av en fascistisk junta, med USA som bakspiller.

Hvorfor har ikke Vesten reagert mer på Putins historiefortelling? En enkel grunn kan være fordi historiefortellingen til Putin ikke er sann. Og dersom en historie ikke er sann, så trenger vi ikke å forholde oss til den. Trodde vi. Mange i Vesten har vært flinke til å påpeke faktafeil i Putins narrativ, og så har vi ikke tenkt noe mer på det. Det vi glemmer er at mennesker ikke alltid er så opptatt av hva som er fakta i en historie, så lenge historien gir dem MENING. Dette vet Putin, og dette har han brukt for alt det er verdt. Både vestlige statsledere, sikkerhetseksperter og medier har i tillegg vært veldig naive og trodd altfor godt om Putin. Det kan vi angre på nå. Selv om ikke Vesten har tatt Putins propaganda og «narrative warfare» på alvor, så har Putins historiefortelling bidratt til mening hos mange nok til at han lyktes i å få den støtten han trengte for å ta i bruk militær makt mot Ukraina. Putins største frykt er at vestlige ideer og demokrati skal komme for nær Russlands grenser.

Putins bruk av kommunikasjon blir som et våpen. Propaganda, falske historier og desinformasjon er alle begreper som inngår i «narrative warfare». Våpenet retter han mot egen ledelse og eget folk, mot ukrainerne og mot den vestlige befolkningen. Internett og sosiale medier er perfekte verktøy for å spre Putins falske historier – som ledd i hans krigføring mot Vesten.

Hvorfor har vi ikke gjennomskuet dette tidligere? Hvorfor gjør vi ikke mer i Norge for å forebygge denne formen for krigføring?

En befolknings holdninger og virkelighetsoppfatning er noe som påvirkes gradvis og over tid, og det er ikke lett å oppdage hvem som er den reelle avsenderen av et budskap eller innlegg i sosiale medier. Målet med en fremmed stats påvirkningsaktivitet i sosiale medier, enten den skjer i form av desinformasjon, falske historier eller propaganda, kan være å forsterke allerede eksisterende motsetninger, konflikter eller polariseringer i samfunnet – for å øke mistillit til politikere og det offentlige. Dersom befolkningen mister tilliten til myndighetene, så har vi ikke lenger et demokrati. Beskyttelse av demokratiet, inkludert beskyttelse av våre allierte lands demokratiske styresett, bør derfor være regjeringens øverste prioritet.

Vi har alle et ansvar for å formidle sann og korrekt informasjon. Kommunikasjonsbransjen har et særlig ansvar i vår formidling av historier. Det tar vi på største alvor. Vi kan ikke lenger ta friheten vår for gitt. Her trenger vi imidlertid hjelp også fra norske myndigheter. Bevisstheten om de mulige konsekvensene av å la autoritære ledere få styre og påvirke vår virkelighetsoppfatning må økes.

Vi håper derfor at regjeringen vil ta sin del av ansvaret med å beskytte demokratiske verdier, ved å etablere systemer for å identifisere, håndtere og redusere effekten av propaganda, falske historier, desinformasjon og uønsket påvirkning, enten dette skjer på Internett eller i andre fora.

En undersøkelse fra 2021 viser at kun 2 av 10 unge i Norge mener de kan skille ut falske nyheter. Robusthet og motstandsdyktighet mot desinformasjon og uønsket påvirkning krever en godt utdannet befolkning, som har høy kompetanse på kildekritikk og kritisk tenkning. Tiltak for å øke denne kompetansen kan være et bra sted å starte for regjeringen, dersom den norske befolkningen også i fremtiden skal kunne fortelle en felles historie om hvem vi er – og hva vi står for.

Regjeringen må også sørge for felles situasjonsforståelse og bedre kunnskap på tvers av sektorer, dersom vi som nasjon skal kunne øke vår motstandsdyktighet mot «narrative warfare». Det holder ikke at regjeringen foreslår lovendringer, som skal gjøre det lettere for staten å overvåke egen befolkning, dersom man risikerer at lovendringen blir et demokratisk problem i seg selv. Et robust demokrati er avgjørende for å kunne stå imot Putins bruk av kommunikasjon som våpen. Alle tiltak mot uønsket påvirkning, desinformasjon og propaganda må derfor utformes på en slik måte at individenes grunnleggende rett til ytringsfrihet ivaretas. Ytrings-, organisasjons- og politisk frihet er avgjørende for befolkningens mulighet til å forvalte demokratiske tradisjoner; verdier som er nedfelt i Grunnlovens § 100 og § 101.

Demokratiske verdier, som ytringsfriheten, må fortsatt være sentrale når vi forteller vår historie. Historien vår må gi mening, men den må også være sann. Og aller viktigst; vi må eie vår egen historie.

//

Cathrine W. Salthammer

Rådgiver innsikt og analyse