Rævdiltere

Hvert år bruker vi 8 milliarder på den fjerde statsmakt, men bare 4,7 milliarder på den tredje. Bruker vi ressursene våre feil? Kjøper vi rettsstat, eller rævdiltere?

Illustrasjon: Fredrik Edén

NAV-skandalen er et faktum. EØS-retten er blitt tolket feil, over 2.000 mennesker har fått urettmessige pengekrav fra NAV, minst 36 personer har uskyldig sonet fengselsstraffer og enda flere er blitt dømt på feil grunnlag.

Vi må ta innover oss følelsen av å åpne brevet fra NAV der de krever tilbakebetalt 450.000 kroner av deg, med betalingsfrist 14 dager. Eller lyden når døra til fengselscellen slår igjen bak deg.

Alle instanser fra NAV, via Trygderetten og helt opp til Høyesterett har sviktet. Grovest er det at NAV ikke endret praksis fra 2017 da Trygderetten kom til ny erkjennelse. Men i rekken av aktører som har sviktet, har én viktig institusjon sluppet billig hittil: Pressen.

I en sylskarp kronikk i Morgenbladet siste uke, beskriver jusprofessor Hans Petter Graver at NAV-skandalen viser kollaps i rettstaten. Han beskriver et system med «lojale etterlevere» der politikernes ønske om å stanse trygdeeksport, presser forvaltningen og rettssystemet til lydighet ved å utfordre de rettslige grensene. Graver mener vi ser samme mønster i totalitære stater. Et annet kjennetegn ved slike stater er fraværet av en kritisk presse. I NAV-skandalen har norsk presse vært totalt fraværende i hele forløpet.

Bare noen få stemmer, som Trygve Aas Olsen til NRK, har kritisert pressens totale fravær. Og som Snorre Valen nylig påpekte på Medier24: Når alle grener av maktapparatet svikter, er den fjerde statsmakts rolle ekstra viktig.

Sammenligner man samfunnets ressursbruk på den tredje og fjerde statsmakt, blir pressens ignoranse enda mer slående: Mens pressestøtten, momsfritaket og NRK koster oss rundt 8 milliarder kroner årlig, viser våre tall at den tredje statsmakt får 4,7 milliarder kroner. Det inkluderer bevillinger til domstolene og Høyesterett, fri rettshjelp, særskilte straffesaksutgifter og godtgjørelse til meddommere og vitner.

Men en slik uproporsjonal ressursbruk er det berettiget å spørre hvorfor mediene har sviktet NAV-klientene så fundamentalt. Hva gikk galt? Her er fem teser:

1. Norske medier er selvopptatte.

I oktober ble det publisert 151 mediesaker om konfliktene i Morgenbladet, mens det ble skrevet 25 saker om at industrigiganten Norsk Hydro kutter flere tusen arbeidsplasser. Det er illustrerende for hvilke skjebner som opptar norsk presse.

2. Svak dekning av rettssystemet.

Norske medier dekker rettssaken i flokk hvis Kjell Inge Røkke er involvert eller finanskjendiser slåss på fest. Men hva kunne de 20-30 journalistene ellers avdekket i Oslo tingrett den dagen Røkke forklarte seg i torpedo-saken? Og hvor mye juridisk kompetanse finner vi egentlig blant journalistene?

3. Eliten mot de vanlige.

Norsk presse representerer en innflytelsesrik elite som ikke er veldig interessert i vanlige folk som roter til livene sine. Vår kartlegging viser at redaktører og kommentatorer i norsk presse stort sett bor i Oslos bedrestilte strøk eller gentrifiserte områder i indre by. Det betyr at journalistene omgås mennesker med økonomisk eller kulturell kapital, og stort sett holder en behagelig distanse til de elendige. Det bringer oss videre til neste punkt, nemlig:

4. Feil ofre.

Nav-skandalen byr ikke på de vanlige ofrene for diskriminering, privatisering, press i sosiale medier eller tidsklemma. Nav-klienter på ferielignende reiser havner bakerst i offerkøen. Og litt skyld har de vel selv for situasjonen de har havnet i?

5. Trygdesaker er tunge og gir ingen prestisje.

Man må tilbake til NRK Brennpunkts diplom i 2011 for saken «NAV: Diagnose mens du venter» for å finne journalistikk om NAV som fikk Skup-utmerkelse. Saken ble forøvrig også felt i PFU. Få journalister vil seg selv så vondt at de går løs på bunkene av utredninger, vedtak, tiltak og klager. Uendelige løp om avklaring av restarbeidsevne er skremmende nok – og uansett er Nav allerede immun mot kritikk av årelang saksbehandlingstid og nådeløst paragrafrytteri.

Journalistene ser dessverre ikke ut til å ha tid, vilje eller kompetanse til å gå NAV etter i sømmene, og det finnes vel knapt noe felt hvor omtale i pressen har så liten effekt som når NAV-klienter står fram. Det bør være et tankekors.

Pressen bør snarest gjøre seg fortjent til milliardene den får – hvis det er noen restarbeidsevne igjen. Det er også mulig å se saken i et annet lys; Kan vi noensinne få en fri presse, så lenge pressen mottar 8 milliarder fra makthaverne? Eller kjøper vi oss i stedet en gjeng rævdiltere?

Geir Ove Harnes/ Partner GK

Sven Stenvaag/ Seniorrådgiver GK