Sentrumspartiet Høyre

I sitt forsøk på å samle borgerlig side har Høyre endt opp med å miste sitt politiske prosjekt. Dette manifesterer seg i årets statsbudsjett.

Forslaget til statsbudsjett for 2019 skiller seg ikke ut verken negativt eller positivt. Den tydeligste profilen i statsbudsjettet er at det ikke har en profil. Det er et budsjett som gjør det enklere å ta KrF inn i regjering, samtidig som de store prosjektene uteblir. Etter fem år med regjeringen Solberg er det derimot mer oppsiktsvekkende hvor mye penger som er blitt brukt, og hvor lite som kan ende opp med å stå igjen.

En hovedkritikk fra Høyre i opposisjon var at den rødgrønne regjeringen manglet et politisk prosjekt: regjeringsslitasje, høy pengebruk og få prioriteringer gjorde den rødgrønne regjeringen lett å angripe. I god konservativ tradisjon var det budsjettbalanse og økonomisk bærekraft det som skulle legge rammene for offentlige utgifter. En ny regjering med Høyre i spissen skulle prioritere hardere og gjøre ting smartere. Det tok ikke lang tid før en offensiv Erna Solberg fra opposisjon, møtte seg selv i døra i posisjon. Drømmen om borgerlig samling har etter fem statsbudsjetter kostet Norge dyrt.

I en tid der regjeringen forventer 2,7 prosent vekst i fastlands-bnp, 3,7 prosent ledighet og vekst i sysselsettingen, velger regjeringen likevel å øke oljepengebruken fra 2,6 til 2,7 prosent av oljefondet. Siden regjeringsskiftet i 2013 er oljepengebruken økt med 84 prosent. I 2018 står offentlig pengebruk for 48,7 prosent av bnp, mot 43 prosent ved regjeringsskiftet og 45,4 prosent på det høyeste under finanskrisen. Fra 2013 til 2017 ble det også 1018 flere ansatte i departementer og direktorater.

Om liknende tall hadde blitt presentert fra en rødgrønn statsminister hadde det ikke vært langt mellom høyrefolkene som hadde kommet veivende med perspektivmeldingen. Budsjettet er illustrerende for hva som har vært viktig for Høyre i posisjon – holde koalisjonen samlet. Koste hva det koste ville.

Til tross for at de fleste trodde Høyre ville våke over Finansdepartementet med gjerrige argusøyne ved et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp, har departementet blitt en oase av dyre kompromisser for å ivareta motstridende hensyn. I et siste forsøk på å sementere det parlamentariske tyngdepunktet mot høyre, brukes det igjen penger som fulle høyrefolk. Spørsmålet er om det er nok for holde drømmen om borgerlig samling i live.

KrF skal ta sitt veivalg 2. november, før den endelige behandlingen av statsbudsjettet. Likevel kommer statsbudsjettet til å sette et tydelig preg på KrFs avgjørelse. Regjeringen må balansere forholdet sitt til KrF med større presisjon enn noen gang før. Gir de KrF for mye, viser de at KrF har størst gjennomslag i opposisjon. Gir de for lite, bidrar de ufrivillig til å støtte oppunder Knut Arild Hareides venstredreining. En venstredreining som kan sende Høyre ut på en ny borgerlig ørkenvandring.

Om KrF velger å peke på Jonas Gahr Støre som Norges neste statsminister, er det derfor mer enn kritisk for Erna Solberg og Høyre. Det er ikke uten grunn at advarslene fra Høyre både øker i styrke og avtar i saklighet. Ikke bare kan de tape kampen om sentrum og miste parlamentarisk grunnlag for en fremtidig regjering, men de kan i tillegg sitte igjen med en regning fra et regjeringsprosjekt som har kostet langt mer enn det har smakt. En regning som Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet vil hive seg over, så fort muligheten byr seg.

Anders Bergsaker, fagansvarlig for politikk og myndighetskontakt, medlem i Venstre

Snorre Skjevrak, medlem i Arbeiderpartiet

Håkon Knudsen, medlem i Arbeiderpartiet