Er det norsk politis oppgave å sikre at Koranen kan bli skjendet?

I kjølvannet av organisasjonen SIANs (Stopp islamiseringen av Norge) demonstrasjoner i Bergen og Oslo de to siste helgene, har vi fått en ny debatt om ytringsfrihet. Ved begge demonstrasjonene er Koranen blitt skjendet, og i både Bergen og Oslo reagerte motdemonstranter voldelig på skjendingen. Mange medier har skrevet at politiet beskyttet SIAN. Sannheten er at politiet beskyttet ytringsfriheten.

I et debattinnlegg i Aftenposten onsdag 2. september stiller forsker Jørgen Lorentzen spørsmålet jeg stiller innledningsvis i denne teksten. Han svarer nei på spørsmålet over, og mener det ikke er politiets oppgave å beskytte SIANs provokasjoner. Han skriver; «Å kaste stein mot politiet er vold. Å rive i stykker Koranen er også vold; vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber». Her sporer Lorentzen av. Vold mot mennesker kan ikke sidestilles med vold mot en bok, selv om boken er hellig.

I debattinnlegget sitt viser også Lorentzen til tysk lovgivning og rettspraksis der det åpnes for muligheten «for å tenke at også demokratiet i seg selv har rett på selvbeskyttelse». Lorentzen mener at dette resonnementet er høyst relevant i sammenheng med SIANs demonstrasjoner. Igjen mener jeg han tar feil. Den østerriksk-britiske filosofen Karl Popper drøftet dette dilemmaet i boken «An open society and it’s enemies». Boken kom ut i 1945, og tar blant annet et oppgjør med demokratiske partiers manglende evne til å stanse totalitære partiers fremvekst i Østerrike og Tyskland i mellomkrigstiden. Popper tar til orde for at demokratier i gitte situasjoner bør beskytte seg selv ved å forby totalitære partier. Er så SIAN et totalitært parti. Neppe! Da jeg så bildet av SIAN-leder Lars Thorsen, Fanny Bråten og gjengen som samlet seg foran Stortinget lørdag 29. august, kom jeg til å tenke på Anders Langes sitat; -Når du setter ut en fjøslykt i sommernatten er det mye rart som kommer flygende.

Mange blir frustrert over at en slik gjeng i det hele tatt får oppmerksomhet. Det kan jeg forstå. I likhet med de fleste nordmenn tar jeg sterk avstand fra SIANs mål og virkemidler. Å skjende Koranen er ikke bare provoserende. Det er primitivt, og sier først og fremst noe om de som gjør det. Selvfølgelig ville det være komfortabelt å forby skjending av hellige skrifter. Men hvem har sagt at målet med demokrati er ro og harmoni? Hva er vitsen med ytringsfrihet hvis den ikke også brukes til å formidle hårreisende og unyanserte budskap? I Norge er blasfemi tillatt. Grensen i straffeloven går ved hatefulle ytringer og personsjikane. SIAN lederen er tidligere dømt for det første. Som Popper må vi tro at ytringer og debatt driver demokratiet fremover så lenge demokratiet har korrigerende mekanismer. Slik utvikler vi våre vestlige samfunn; tese, antitese og syntese.

Så hva skjer hvis vi reduserer ytringsrommet, slik vi har sett ved en rekke universiteter i USA de siste årene? Da aksepterer vi intoleranse mot ytringer. Slik intoleranse reduserer takhøyden i debatten ytterligere, og skremmer folk fra å delta i debatten. Risikoen og ubehaget blir for stort.  I USA har vi fått «woke» og «cancel culture» der stemmer i samfunnsdebatten mobbes til taushet. Prisen er høy. Vi mister en viktig renselsesmekanisme i samfunnet. Og selv om det i kampens hete i en samfunnsdebatt er mulig å uttale seg upresist, dumt, eller til og med galt, må vi aldri glemme at det er stor forskjell på å si noe galt og gjøre noe galt. Sier du noe galt. må det være mulig å si unnskyld, lære, og bli tilgitt.

Jeg har erfart det selv.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden