Hvis man ikke er parat til å ta risiko, kveler man innovasjon. Risikofri innovasjon finnes ikke. Ordene er Jack Mas. Jeg mener de forklarer hvorfor Staten bør overlate til privat sektor å skape nye løsninger og nye produktive arbeidsplasser. Staten er ikke parat til å ta risiko.

Under pandemien har vi sett at den norske staten er ganske god til å regulere, kontrollere og innskrenke frihet. Etter stortingsvalget i 2017 kommer 41% av stortingsrepresentantene fra offentlig sektor, 36% fra interesseorganisasjoner og bare 19% fra privat sektor. Kompetansen deres er altså primært å bruke andres penger og lage regler. Jeg anerkjenner kompetansen, men det skremmer meg at mange stortingsrepresentanter i begrenset grad anerkjenner kompetansen i privat sektor, og behovet for god arbeidsdeling mellom offentlig og privat.

Det er mulig at frihet skremmer politikere som har stor offentlig sektor og regulering som ideologi, men hvis de ønsker å øke norsk produktivitet, stimulere norsk verdiskapning og sikre den norske velferdsstaten, bør de legge hatet mot det private på hyllen. Innovasjon i Norge og i andre land, skjer i privat sektor, langt unna byråkrater og politikere.

Jeg har alltid vært fascinert av den østerrikske økonomen Joseph Schumpeters begrep «kreativ destruksjon». Schumpeter studerte entreprenørenes og innovasjonens rolle i den økonomiske utviklingen. Entreprenører våger å satse før andre på å ta i bruk ny teknologi og kunnskap i form av nye produkter, produksjonsmetoder, distribusjon og markedsføring. Dette er også temaet i den britiske vitenskapsjournalisten Matt Ridleys nye bok «How Innovation Works». Du kan se Ridley holde TED talk her. Jeg leste boken i påsken.

For Ridley handler ikke innovasjon om å finne opp noe nytt, men om at det nye gjøres tilgjengelig for folk flest og fungerer stabilt, slik Jack Ma har gjort med finansielle tjenester, og Amazon grunnlegger Jeff Bezos med e-handel.  Ridley forklarer gjennom en rekke morsomme historier hvordan innovasjon forutsetter frihet til å eksperimentere, frihet til å feile og begynne forfra, frihet til å skifte mening og frihet til å prøve ting som andre ikke har foreslått eller gitt tillatelse til. Derfor er innovasjon risikosport som krever tålmodighet.

Politikeres tilnærming til nyskapning er instinktivt å fokusere farer og risiki ved ny teknologi, og ignorere fordeler ved å skrote gammel (creative destruction). Derfor er det også absurd, slik Ridley ser det, å tro at det er mulig for politikere å planlegge hvor og hvordan innovasjon skal skje med industripolitikk. Han mener innovasjon, skjer i lange evolusjonære prosesser, og ikke med utgangspunkt i planer definert i et departement, eller i et statlig særlovselskap som Innovasjon Norge der navnet er det eneste som har noe med innovasjon å gjøre.

La meg returnere til pandemihåndteringen. Som vi husker feilet Storbritannia i pandemiens første fase, for så å bli europamester i vaksineutrulling. I et intervju i Financial Times 3. april forklarer Kate Bingham som var sjef for UK Vaccine Taskforce hvorfor. Bingham er biolog, og har bakgrunn fra venture capital (VC).

– I VC er vi vant til å håndtere risiko på mangelfullt faktagrunnlag, og vi beslutter raskt, sier Bingham. Hun forklarer at dette er mulig fordi de involverte definerer hverandre som samarbeidspartnere, ikke som motparter. Denne tenkningen er svært ulik styringsprosessene i det offentlige. Det samme gjelder holdningen til å mislykkes. -I venture capital forventer vi at noe går galt, mens du i det offentlige refses for det minste feilgrep, sier hun.

Lederne i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har ikke bakgrunn fra venture capital.

Hold fast og hold ut.

Hans Geelmuyden