Av: Geir O. Harnes og Mathias Fløtaker

NRK får nesten 6 milliarder i statsstøtte, men er ikke å finne blant hovedvinnerne når SKUP-prisen skal deles ut. Seks mediehus får halvparten av pressestøtten, men er heller ikke å se på pallen når prisene skal deles ut. Det er de kommersielle mediehusene som dominerer gravejournalistikken i Norge. Det viser GKs rapport #1 2021.

Hvordan står det egentlig til med journalistikken i landets 293 aviser? Geelmuyden Kiese har i sin årlige samfunnsrapport tatt temperaturen på norsk undersøkende journalistikk.  GK er et samfunnsbyrå, og mener at en kritisk og profesjonell presse er avgjørende for utviklingen av et sunt og åpent demokrati.

Med begrepet «undersøkende journalistikk» mener vi journalistikk som avdekker og avslører maktmisbruk i samfunnet og i samfunnets institusjoner, politisk korrupsjon, økonomisk kriminalitet, overgrep fra næringsinteresser, eller andre tema av stor samfunnsmessig betydning. Begrepet «gravejournalistikk» dekker det samme. Definisjon fra Institutt for undersøkende journalistikk.

Det er bare de største og mest kommersielle mediehusene som vinner SKUP-priser (Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende presse). Da blir spørsmålet: Skal vi spre statsstøttekronene bredere eller gjøre de beste bedre?

La oss begynne med medieåret 2020:

Koronapandemien dominerte nyhetsbildet i 2020. Ifølge analysebyrået Retriever ble det publisert 3,7 millioner artikler i norske media i 2020. Av disse handlet rundt 1 million om Korona.

Derfor er det imponerende hvordan norsk presse har evnet å grave frem andre saker gjennom året, i tillegg til å ha fulgt smitteutviklingen med et kritisk blikk.

Ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sentralbanksjef ble viet mye spalteplass i mediene. Dette var et resultat av uklare bånd til hedgefondet AKO Capital, som han selv bygde opp, kombinert med VGs avsløring om gjestelisten til Tangens USA-seminar. Også VGs avsløring «Advokatfirmaet» var imponerende arbeid.VG avslørte hvordan Advokatfirmaet Rogstad ble bygget opp av Afzzal Ghauri – samtidig som han sonet fengselsstraff for lånebedrageri.

En glamorøs fredsmegler, en dømt sex-forbryter og millionstøtte fra norske skattebetalere. Rød-Larsen-saken er årets største nyhetsavsløring.

Her er 3 saker vi mener utmerker seg:

1. Fredsmegler på første klasse: Historien om Terje-Rød Larsens reise fra fallen sosialdemokratisk minister, til global fredsmegler, kjendis i New York med eget teaterstykke på Broadway og omgangsvenn med sex-forbryteren Epstein er årets beste nyhetscocktail fra DN.
   At han og hans tenketank IPI har fått rundt 130 millioner fra statskassa, der over 40 millioner havnet i Rød-Larsens egen lomme, gjør den bare enda bedre. Det eneste vi savner er vel det store makt- og vennekartet til Rød-Larsen i norsk og internasjonal politikk, næringsliv og media.
2. Konsulentorgie i helse-Norge: E-helsedirektoratet skal utvikle et felles journalsystem for helse-Norge. Prosjektet Akson skal løse utfordringene med felles tilgang til journaler. Prislapp: 22 milliarder. E-helsedirektoratet hadde i 2019 et budsjett på en milliard og rundt 300 ansatte. Aftenposten avslørte at halvparten av budsjettet gikk til innleide konsulenter. Hele 471 millioner brukte direktoratet på konsulenter i 2019-mest på PWC.            Til slutt måtte sjefen Christine Bergland gå.
3. Idrettens mørke bakside: VGs avsløring av at 211 norske barn har blitt misbrukt av trenere og andre de stolte på i norsk idrett er sjokkerende lesing. Det er et grovt tillitsbrudd mellom trenere med stor makt og unge utøvere på lukkede arenaer. VG har gjort en stor og viktig jobb ved å systematisere og gjennomgå dommene i disse groteske overgrepene.

Felles for disse sakene er at de er produsert i landets største og mest ressurssterke kommersielle redaksjoner. Hvordan skal flere medier kunne bli bedre på undersøkende journalistikk? Hvorfor er ikke NRK med sine 3400 ansatte og 6 milliarder i statsstøtte på pallen?

GK har snakket med 10 sentrale journalister, redaktører og mediefolk om tilstanden i norsk undersøkende journalistikk. Vi har også analysert nyhetsbildet i 2020. Mange er kritisk til utviklingen, og mener finansiering, digitalisering og organisering må endres for å snu skuta.

Svekket gravejournalistikk

Noen vil være anonyme, andre åpne. Den kjente gravejournalisten og SKUP-vinneren Kjetil Stormark mener det står for dårlig til i medie-Norge. Konsekvensen er at mange store – og viktige – saker går under medienes radar.

– Det er grunn til stor bekymring for norsk journalistikk. Vi er inne i en tid der fake news, propaganda og provokasjoner er på fremmarsj, og de siste fire årene har vi opplevd en president i Det hvite hus som tror på egne løgner. Det er for få journalister, for lite tid og for dårlig tilgang til kilder, sier Stormark.

Han mener utfordringene er til stede i alle medier, men at de er størst hos de små og mellomstore. Dette kan være grunnen til de små mediehusene sjeldent utmerker seg når SKUP-prisen skal deles ut.

– Skal vi være ærlig, er det nok færre store, undersøkende prosjekter i små redaksjoner, selv om de finnes. Samtidig er kravene til metoderapportene til SKUP over tid blitt så omfattende at – dersom du skal ha håp om å vinne noe – er det svært krevende for en journalist i en liten avis å ha både tid og kompetanse til å skrive den, fortsetter Stormark.

Stormark har de siste årene drevet nettstedet Aldrimer.no – et nettsted for undersøkende journalistikk rundt forsvar, beredskap og etterretning. Men privatfinansierte medier har dårlige kår i Norge, og nå ligger prosjektet nede for telling. Et forsøk på å kommersialisere nettavisen og hente inn abonnenter sammenfalt med koronapandemien, og har foreløpig ikke lykkes i tilstrekkelig grad.

– Vi møtte mye motstand i starten. Det vet alle i mediebransjen. Jeg tror det trengs en holdningsendring i mediene til alternative finansieringsmodeller, sier Stormark som mener Norge trenger flere uavhengige medier innen undersøkende journalistikk, som man blant har sett vokse fram i USA.

The winner takes it all

SKUP («Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) skal være en viktig aktør for undersøkende journalistikk. Hvert år kårer de de beste innen norske gravejournalistikk. Tar vi SKUP-vinnere som indikator, ser vi at det er bare de største og mest ressurssterke mediene som har vunnet SKUP-prisen de siste 10 årene: DN (4), VG (2), Dagbladet (3) , TV2 (1), BT (1). I tillegg har flere vunnet diplomer: VG (8), NRK (8), Aftenposten (3), DN (4), Dagbladet (7), BT(5) , Stavanger Aftenblad(1), Tønsberg Blad(2) og Adressa(2).

Ingen aviser blant de seks som mottar mest pressestøtte har vunnet SKUP-pris eller diplom de siste 10 årene (Klassekampen, BA, Vårt Land, Dagsavisen, Nationen og Dagen). Til sammen mottok disse avisene over 170 millioner i pressestøtte i 2020. Heller ikke landets største redaksjon, NRK, med rundt 3400 ansatte og 5,7 milliarder i statsstøtte, har stått øverst på pallen når SKUP deles ut de siste ti årene. Selv om de riktignok har fått 8 diplomer er det oppsiktsvekkende at en så stor aktør ikke har fått gull.

De fleste som driver undersøkende journalistikk, er altså fra de aller største og mest kommersielle mediehusene.  Men hvordan kan flere bli bedre?

Look to Namsos

Namdalsavisa har over 10.000 i opplag, 20 ansatte i redaksjonen, vokser kraftig og leverer god undersøkende journalistikk både på nett og papir. De mottar ikke pressestøtte. De mener det viktigste man kan gjøre er å senke terskelen for hva som er undersøkende journalistikk og organisere seg riktig.

– Mediene har vært organisert etter papiravisens deadline. I dag må vi publisere når leseren er til stede. Ettersom vi er en rockehovedstad, har vi organisert redaksjonen i to turnuser: En rock’n’roll og en heavy metal. Den første dekker løpende nyheter, den andre har ansvar for mer gravende saker, forteller redaktør Kim Riseth, som selv har vunnet SKUP-priser som journalist i VG.

Han mener at graveprosjekter i lokale medier er mer krevende enn i nasjonale, ettersom saken kan handle om naboen.

– Det er viktig å senke terskelen for hva som er gravejournalistikk. For oss handler det ikke om å vinne SKUP, men å levere lokal kvalitetsjournalistikk som leserne er villige til å betale for. Det ser det ut til at vi lykkes med, sier Riseth som også peker på betydningen av samarbeid med andre medier og gode digitale verktøy.

Senter for undersøkende journalistikk i Bergen bistår redaksjoner i gravejournalistikk og har også en egen mastergrad i undersøkende journalistikk.

Den erfarne journalisten Per Christian Magnus leder det nyopprettede senteret i Bergen og er optimist på vegne av norsk journalistikk.

– Jeg er optimist. Mediehusene ser nå at det er journalisten som er den beste selgeren for å få nye lesere. Lesere vil ha kvalitet, og jeg tror vi er litt på vei bort fra et ensidig klikk-fokus. Vi har hatt over 20 ulike prosjekter med både store og små redaksjoner siden oppstart for to år siden, sier Magnus.

SUJO hjelper medier med undersøkende journalistikk, med et særlig fokus på de mindre mediehusene.

– Vi lærer journalister en arbeidsmetodikk der vi gjerne møtes til en workshop og går gjennom hypoteser, etiske dilemmaer, tidsplan, deadline og publiseringsdato. Det er mye å hente på en mer effektiv metode, sier Magnus.

Han mener også at det er viktig at journalister lærer seg å jobbe i team.

– Vi trenger ikke bare den ensomme ulven, vi trenger mennesker med mye ulik kompetanse når vi skal drive effektiv gravejournalistikk: Folk som kan grave i digitale databaser, noen som kan analysere, noen som presenterer og noen som skriver godt. Derfor må alle våre masterstudenter jobbe i team, sier Per Christian Magnus.

Dette bekreftes også av andre ledende gravejournalister, som mener norsk presse har veldig mye å hente på samarbeid mellom flere redaksjoner på store saker. De vektlegger også at man ikke må glemme den enkelte journalists drivkraft og ide er avgjørende.

Har du ikke drivkraften til å jobbe døgnet rundt for å få saken i land så nytter det ikke, mener flere. Så må man også ha et team rundt seg av mennesker med ulik kompetanse for å lykkes.

Politikerne blander seg også inn

Trond Giske og Arbeiderpartiet ønsker å gjeninnføre loven om et øvre tak for hvor mye av det nasjonale avismarkedet én enkelt aktør kan eie. Tidligere var grensen på 33 prosent, men loven ble opphevet under Solberg-regjeringen. Nå nærmer både Amedia og Schibsted seg grensen, med en markedsandel på henholdsvis 27,5 prosent og 29,4 prosent. På en side vil mindre lokalaviser dra nytte av stordriftsfordelene ved å inngå i et større konsern, som Amedia. På den andre siden er de rød-grønne bekymret for mediemangfoldet. Her lanserer blant annet Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) muligheter for en ny lov, eventuelt innføre særordninger som gir bedre rammevilkår for frittstående aviser.

Men få har tenkt over hvilke konsekvenser dette kan ha for undersøkende journalistikk. Det er de størst kommersielle mediehusene som står for det meste av den gravende journalistikken i Norge. En svekkelse av mediekonsernene vil kunne svekke denne type journalistikk, særlig i lokale medier.

Undersøkende journalistikk er helt avgjørende for vårt demokrati. Men skal vi styrke den journalistikken må det kraftigere tiltak til. Da må man tråkke på noen ømme redaktørtær.

Her er noen tiltak vi i GK mener kunne styrke gravejournalistikkens kår i medie-Norge:

1. Legg om pressestøtten til prosjektbasert støtte

Av de 358 millionene som fordeles på 152 aviser, forsvinner rundt halvparten til de seks på topp: Klassekampen, BA, Vårt Land, Dagsavisen, Nationen og Dagen. Knapt noen av de er å finne når SKUP skal deles ut, eller når frontløpere i digitaliseringen skal hylles. Pressestøtten har blitt en forretningsmodell uten utløpsdato. Mange mener det haster å legge om pressestøtten.

Tilbake i 2017 ba Mediemangfoldsutvalget norske politikere om å endre mediepolitikken og oppgradere ambisjonene med de offentlige ordningene så raskt som mulig. Høyre har i sitt nye programforslag foreslått å fase ut dagens pressestøtte og overføre pengene til et fond for lokale medier, undersøkende journalistikk og digitalisering. Mange politikere er utålmodige, men lite har skjedd.

Gjør pressestøtten prosjektbasert slik at alle journalister og medier kan søke på konkrete prosjekter for undersøkende journalistikk. Et slikt fond kan også dekke utviklingskostnader til nye digitale verktøy og digitaliseringen av norske medier.

2. Bedre digital verktøykasse

Dagens undersøkende journalistikk er i for stor grad organisert ved at den ensomme ulven dykker inn i de mørkeste hjørner av samfunnet, og kommer med den store avsløringen. Mye har skjedd på dette området, men fortsatt trengs det nye grep.

Mediene trenger mer moderne verktøy for metode og analyse. Mediefolk vi har snakket med, etterlyser en digital verktøykasse med metodeverktøy og faste prosesser for å sette i gang graveprosjekter.

Noen mener man bør se på oppbyggingen av redaksjonene. Å bruke høyt gasjerte journalister til analyse og gravearbeid som gjøres raskere, mer effektivt og billigere av unge analytikere burde være en mulig modell. Så kan erfarne journalister samle materialet og skrive sakene.

Når andre bedrifter og virksomheter skal løse utfordringer samler man gjerne ulik kompetanse til en hackaton der man sammen finner nye løsninger. Hva om norske medier samlet journalister, designere, programmere, analytikere og lesere til hackatons for gravejournalistikk foreslår noen?

3. Riv gjerdene – sats på samarbeid på tvers

Ingen SKUP-vinnere de siste 10 årene er et resultat av samarbeid mellom ulike redaksjoner. De fleste norske medier oppfatter hverandre som konkurrenter, selv om de færreste er det. Bare aviser i samme konsern har et visst samarbeid. Noen redaksjoner har vært i samarbeid med internasjonale medier som i Panama Papers-saken fra 2016 og WikiLeaks.

Flere journalister vi har snakket med mener det bør arbeides mer på tvers – ikke bare internasjonalt, men også i Norge. Vi ser også tilfeller der lokale medier jobber sammen med større aktører som TV2 og NRK. Dette kan utvikles videre.

Hva om norske media hadde jobbet sammen i en så stor sak som Rød-Larsen-saken? Hvorfor går ikke de beste fra VG, DN, TV2 sammen om denne saken? Flere medier har internasjonale nettverk, men ingen norske.

4. Finn nye finansieringskanaler

Slipp til private sponsorer og filantroper til å støtte undersøkende journalistikk etter modellen fra amerikanske nettsteder som Syria Deeply, som dekker konflikten i  Syria, og The Marshall Project som dekker det amerikanske rettssystemet.

I Norge ble dette gjort gjennom aldrimer.no som ble støttet økonomisk av filantropiske givere med interesse for forsvar og beredskap. Det skapte mye grundig og spennende journalistikk på feltet. Men prosjektet møtte også mye motstand blant de eksisterende og tradisjonelle medieaktørene, noe som etter hvert førte til problemer med videreføring av finansieringsmodellen. Fundraising ble mer krevende når eksisterende støttespillere bare fikk kjeft. Det behøves derfor en ny debatt rundt hvordan man kan finansiere undersøkende journalistikk i Norge.

5. Organiser riktig

For at undersøkende journalistikk skal være mulig må man organisere seg riktig og lære av de beste. De som lykkes har gjerne to grupper i nyhetsredaksjonen: En som dekker det løpende nyhetsbildet og en som fokuserer på større saker over lang tid. Enkelte medier har også egne muligheter for journalister å søke på prosjektmidler internt for å få fri til å jobbe med spesielle prosjekter.

Flere legger vekt på at det er viktig med rotasjon mellom gruppene slik at man hele tiden får ny kompetanse og energi i arbeidet. Det legges også vekt på at man må ha ulike kompetanser i arbeidet: Noen som er god på digital søk og analyse, andre som har sterkt kildenettverk innen ulike bransjer, visuelle ressurser som video og foto og  andre som er god til digital presentasjonsteknikk og formidling.

Norske medier liker å snakke om det store samfunnsoppdraget. Undersøkende journalistikk er avgjørende for et levende demokrati og må ikke ofres på underholdningens alter. Redaktører, journalister og politikere: ta grep!