Hvordan kan et storting som ikke en gang klarer å håndtere et lite byggeprosjekt, styre et helt land? Byggeskandalen viser at det er stor forskjell på styring i politikk og business.

Hvis norske bedrifter var blitt styrt på samme måte som oppussingen på Stortinget, hadde ikke Norge hatt en privat sektor. Det er vanskelig å fatte hvorfor det skal ta Stortinget seks og et halvt år å sørge for at åpenbar inkompetanse får konsekvens.

Stortinget har lenge visst at prosjektet gikk over styr. I oktober 2012 orienterer den rødgrønne regjeringen Stortinget om at presidentskapet vil bruke 460 millioner kroner over 10 år på å pusse opp Prinsens gate 26, og gjøre en del større sikringstiltak. Ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2014 varsles Stortinget om at kostnadsrammen er økt til 660 millioner kroner. Våren 2014 varsler det nyvalgte presidentskapet under ledelse av Olemic Thommessen Stortinget om at kostnadsrammen må økes til 1,1 milliarder kroner. I juni 2015 økes rammen til 1,4 milliarder, i oktober 2016 løfter presidentskapet anslaget til 1,8 milliarder, og 15. februar i år får Stortinget vite at prisen for byggeprosjektet blir på 2,3 milliarder kroner. Stortingets direktør Ida Børresen går av. Tre uker etter avsetter stortingsflertallet stortingspresidenten. Da har byggeprosjektet vært ute av kontroll i fem og et halvt år. Hvordan er det mulig?

Politikk er ikke business. Business er resultatorientert. Politikk er prosessorientert. I politikk brukes prosessene til å bygge lojalitet mellom mennesker for å sikre flertall for partiets politiske forslag. Slik bauter politikken seg pragmatisk frem. Saker foreslås, opplyses, høres, diskuteres, justeres, får flertall og vedtas. Demokrati tar tid. De politiske løsningene er sjelden optimale, men oftest til å leve med. Jeg har stor respekt for politiske ledere. Det er mye vanskeligere å lede partier og politiske prosesser enn bedrifter.

I en bedrift har eierne makten. Styret i en bedrift ansetter daglig leder, og hvis daglig leder opptrer som stortingspresident Thommessen har gjort i byggeprosjektet, ber styret ham om å gå. I en bedrift ville jeg tro at Thommessen hadde fått sparken senest i oktober 2016. Hvorfor brukte Stortinget ytterligere halvannet år på å komme til samme konklusjon? Svaret er at Stortinget må gå den demokratiske prosessen jeg nettopp beskrev i revers. Det tar tid, og er dessuten stygt å se på.

I politiske skandaler jakter man ikke ansvar. Man jakter syndebukker, og man jakter nedenfra og opp. Nederst i styringskjeden på Stortinget fant stortingspresidenten Multiconsult. Selskapet var ikke byggherre, og ikke byggeleder, men sto lagelig til for hugg.  På hakket over fant han stortingsdirektør Ida Børresen. I følge mediene må Børresen ha gjort mange feil i prosessen. Den største feilen, er sannsynligvis at hun ikke har skriftlig dokumentasjon på informasjonsgang og varsler mellom stortingets administrasjon og presidentskapet. Kanskje stortingspresidenten ikke ønsket slik informasjon? I så fall burde Børresens satt ned foten. Man skal aldri la makt true egen integritet.

Inntrykket av Thommessens befatning med byggesaken er at han ikke på noe tidspunkt har vært særlig opptatt av aktivt å søke informasjon. Han har vært mer opptatt av å unngå å være informert. Hvis han hadde hatt informasjon, hadde han umiddelbart måttet gå til Stortinget med den. Etter hvert som nettet snørte seg igjen, måtte Thommessen satse alt på ett kort; statsminister Erna Solberg. Hun holdt en beskyttende hånd over Thommessen sommeren 2017 da Riksrevisjonen angrep ham. Hun sørget også for å få ham gjenvalgt i fjor høst. Hvorfor reagerte hun ikke raskere?

I Solbergs egen tidsregning reagerte hun raskt nok. Solberg og hennes parti Høyre skal ikke stå til ansvar for velgerne før ved kommunevalget i september 2019. Solberg er en mester i å holde kortene tett til brystet, og har hele tiden argumentert med at det er Stortinget som velger stortingspresidenten. Det er formelt korrekt. Dessuten er det komfortabelt for henne.  Det er bedre å la Kristelig Folkeparti være bøddel, enn å være det selv når en nær kollega skal sparkes.

Der andre mister hodet, beholder Solberg ro og verdighet. Vi har sett det på nytt i håndteringen av justisminister Listhaugs ufine posting på Facebook. Listhaugs beste mulighet i skrivende stund, er omplassering til nytt departement. Men ikke før KrF går inn i regjeringen. Det tror jeg skjer i løpet av året. Slik redder alle ansikt. Politikk handler ikke om tempo, men om kondisjon. Dyktige statsledere lar seg ikke rive med, de holder hodet kaldt, analyserer muligheter og sikrer stabilitet og forutsigbarhet.

Slik kan politiske kriser bli langtekkelige, og dyre. Men dette betyr ikke at politikere som ikke er i stand til å styre et lite byggeprosjekt ikke er i stand til å styre et land. Det betyr bare at de ikke bør forsøke å styre byggeprosjekter.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden