Til ungdommen

Hans Geelmuyden Eier og styreleder i Geelmuyden Kiese Gruppen
Illustrasjon: Fredrik Edén

Vi er godt over halvveis i landsmøte sesongen, og idetørken er total. Pengebruken er det eneste som imponerer. Eller for å være mer presis; lysten til å bruke andres penger.

Abort etter 18 uker. Abort etter 22 uker. Kontantstøtte for pass av eldre. Mindre lekser til barna og mer tid til kjerneoppgaver for lærerne. Tillitsreform. Bla, bla, bla!!!!! I flere tiår har Fremskrittspartiets landsmøter vært friske pust, men i år var det eneste vi hørte delegatenes lange gjesp og Eli Hagens frustrasjon over at noen hadde noe hyggelig å si om Siv Jensen.   

Hvis du tror landsmøtene er kjedelige fordi de er digitale, kan du umulig ha lest sakspapirene. Programkomiteene i partiene har det siste året lett med lys og lykte for å finne saker som engasjerer og gir velgere. Arbeidet får Titanics jomfrutur til å fremstå som en suksess. Få nye saker er presentert, med Venstres rusreform som et hederlig unntak. Forslaget var så godt at det nok blir stemt ned i Stortinget.

Der noen partier har åpnet skuffen og funnet frem et gammelt strateginotat eller en sliten kjepphest, har andre partier funnet opp problemer vi ikke visste eksisterte. Fellesnevneren er at forslagene koster enorme summer. Hvor mye vet vi ikke, for forslagene er sjelden utredet. Og regningen sendes til neste generasjon. Vi er vitne til et politisk, og intellektuelt havari.

De røde har spesialisert seg på å finne gammelt tankegods, og presentere det som revolusjonerende nytenkning.  Arbeiderpartiet har børstet støv av 60-tallets industripolitikk og tror at staten vil spille en innovativ rolle i norsk økonomi fremover. Senterpartiet har alltid ment at alt var bedre før, og blåser på nytt liv i norsk nasjonalisme. Primæroppgaven til SV og Rødt er fortsatt å flå de rike, og overlate produksjon av velferdstjenester til offentlig sektor. 

Det står ikke bedre til på høyresiden. Høyre går til valg på at Erna Solberg skal være statsminister, akkurat som partiet gjorde i 2017. Hvorfor hun skal være statsminister er uklart, og det er vanskelig å gå til valg på en ansvarlig økonomisk politikk etter 8 år med et statsbudsjett som har vokst mer enn fostrene SV vil abortere. KrF kaster penger på flere gode formål enn det finnes sider i Bibelen i et håp om å komme over sperregrensen. Så har vi Venstre, som har like mange meninger som partimedlemmer. For tiden 6325.

Så langt har vi inntrykk av at landsmøtene vedtar løsninger folk ikke har bedt om, løsninger få har tro på, løsninger som koster mye penger – og viktigst av alt; løsninger som løser lite.

Samtidig står utfordringene i kø for dagens unge: Pandemien har gjort at mange har mistet jobben og det er vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Ved nyttår var 130.000 under 29 år arbeidsledige, nesten 20% flere enn før pandemien. Og selv om jobben er på plass, må du ut med en halv formue og bestemors sølvtøy for å skaffe tak over hodet. Når boligen kanskje er nedbetalt om femti år, har staten brukt opp pensjonspengene dine på senioruker og høyere pensjon til oss som har en ganske grei pensjon fra før. Trøsten får være at den globale oppvarmingen holder fyringskostnadene nede.

Min generasjon har trukket vinnerloddet. Vi har surfet på fred og frihet, en velfungerende markedsøkonomi, gode og trygge jobber, og økte boligpriser som har gjort oss til millionærer. Utfordringen nå er å gi unge mennesker tilsvarende muligheter.  Pensjonsløft og eldreløft, lavere fergepriser på Vestlandet, og gratis tannlege må erstattes med en politikk for å løse boligkrisen for unge, sikre unge jobber og pensjonsrettigheter, og redde kloden.  I stedet for å gå på autopilot og strø om seg med andres penger, kan det tenkes at det største sjekketrikset ved dette valget er å stramme inn og skjære i flesket. For andres penger er de unges penger.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden