Jeg er opptatt av en god stat, ikke en stor stat. Denne uken har vi sett at det ikke behøver å være noen motsetning mellom de to.

Slik jeg ser det, hadde ikke regjeringen annet valg enn å stenge ned den 12. mars. Etter å hva vaklet mellom slukking og skadebegrensning i mange uker, besluttet våre politiske myndigheter slukking. Smittevern er ganske enkelt; reager raskt og ta ondet ved roten for å hindre eksponentiell vekst. Resultatet ble naturligvis bråstopp i økonomien. Jeg ser i sosiale medier at noen er rasende over 12. mars vedtaket, fordi de oppfatter beslutningen som et drastisk inngrep i den individuelle frihet. Det er det selvfølgelig, men norske myndigheter har mulighet til å bruke slik makt når det er nødvendig. Nå var det nødvendig. «Salus rei publicae suprema lex», eller «Folkets helse er den øverste lov», skrev Cicero. Samtidig er et samfunn under vedvarende unntakstilstand et ufritt samfunn. Derfor er det bra flertallet på Stortinget insisterte på at kriselovene ikke skal vare mer enn en måned om gangen.

Hele mitt liv har jeg vært opptatt av å stå på egne ben. Likevel vil jeg takke Staten for at den tilbød krykker da norsk økonomi begynte å vakle mot slutten uke 11. Tiltakene regjeringen presenterte 13. mars traff godt. For GK var det spesielt viktig med endringene i permitteringsreglene der arbeidsgiverandelen ble redusert fra 15 til to dager. Korona-pandemien resulterer i at oppdrag utsettes. GK lever av kommunikasjon. For mange har det begrenset interesse å kommunisere når forvaltningen stenger ned, politikere sitter hjemme, investorer rømmer børsene, seminarer avlyses, kunder slutter å reise, og Norge stopper. Derfor valgte GK å permittere 21 av totalt 130 ansatte, hvorav 70 i Norge mandag i uken som gikk.  Det gjorde vondt, men litt mindre vondt, fordi Stortinget mandag i et kriseforlik besluttet full lønnskompensasjon til alle permitterte de 20 første dagene. Nå skal vi som er på vakt jobbe skjorten av oss for å få kollegene våre tilbake så snart vi kan. Siste uke solgte vi forresten for 3,4 millioner kroner i Norge, så det er mulig å gjøre forretning i pandemitider.

Mange hevder at det er en selvfølge at Staten betaler når Staten fatter beslutninger som får store økonomiske konsekvenser for privat sektor. Jeg ser det ikke slik. Godt styre og treffsikre tiltak er slett ingen selvfølge. Derimot mener jeg det er en selvfølge at bedriftseiere deltar i dugnaden ved å la være å ta utbytte for 2019 dersom man velger å ta i bruk deler av pakkene myndighetene tilbyr. Innimellom stusser jeg over mangelen på samfunnsånd hos mine kapitalistvenner. Hvor tonedøv er det mulig å være?

Dette skal nok bli verre før det blir bedre. Men siste uke har ikke vært så verst.  Jeg jobber hjemmefra, spiller «Optimist» med Jahn Teigen på full guffe når jeg spiser formiddagsmat, og kjører daglige ledermøter på Microsoft Teams. Der avholder jeg forresten digitale arbeidsmøter og work-shopper også. Etter en uke har jeg orange belte i Teams. Målet er sort belte før påske. Slik endrer kriser hvordan vi organiserer og samarbeider. Jeg mener jeg var mer effektiv siste uke enn jeg har vært på lenge. Når pandemien en gang gir seg, ønsker jeg å fortsette å jobbe slik jeg lærer nå. Og når vi skal fornye husleie kontrakten vår om femten måneder, trenger vi bare halvparten av plassen. Kontorplass til alle er bare sååååå nittitalls!

Det er lenge siden Staten og jeg har hatt det så bra sammen som siste uke. Jeg håper det fortsetter, for dette kan vare en stund. Jeg lover å følge myndighetenes retningslinjer, og sier som vi pleide når vi avsluttet måltidene i befalsmessen på Grøtsund Fort på åttitallet; -Takk for maten, Staten!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden