Forbedring starter med at noen får makt, og tilbakegang med at noen får for mye makt. Så også for Arbeiderpartiet i Norge. Forfatter Aage G. Sivertsen har skrevet «Arbeiderpartiets maktspill» som kommer ut denne uken. Boken er ren nytelse for alle som vil forstå maktens anatomi.

Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, og i 1903 fikk partiet sine første stortingsrepresentanter. I 1927 ble partiet Stortingets største, og i 1957 fikk Arbeiderpartiet 48,3% av stemmene i stortingsvalget. Fire år senere hadde Arbeiderpartiet 510 000 medlemmer. I 1963 holdt historikeren Jens Arup Seip foredraget «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Det Norske Studentersamfunn. Seip hevdet at «Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay», sa Seip.  Altså fra 1940 til 1962.

I boken sin beskriver Sivertsen Arbeiderpartiets prosjekt. Det er fascinerende å lese hvordan personlig tillit ble bygget i kretsen rundt Martin Tranmæl, hvordan partiet fikk makt, tok makt, og etter hvert misbrukte makt. Hvordan idealisme ble til pragmatisme og veien frem til dagens Arbeiderparti der idealismen erstattes av jakt på personlige fordeler. «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt», skrev Lord Action.

Det er vanskelig å forstå politikk uten å forstå menneskene som lager den. Boken til Sivertsen inneholder mange kuriosa. Visste du for eksempel at Tranmæls far var alkoholiker, at Tranmæl var homofil, at tiltrekningen mellom Tranmæl og Gerhardsen kanskje var mer enn politisk, at ordet «velferdsstat» første gang ble nevnt i en tale av hjemmefront lederen og Venstre mannen Paal Berg den 9/5 i 1945, at Oscar Torp hadde et lite hjerneslag før han overtok som statsminister i 1951, at Hambro ikke kunne fordra Trygve Lie og at snittalderen i den nye regjeringen i 1945 var 45 år? Gerhardsen selv var 47.

Det maktpolitiske glansnummeret i boken er utvilsomt Einar Gerhardsens vei til frem til statsminister våren 1940. Gerhardsens maktspill var mesterlig. Gerhardsens fremtoning virket nølende og unnvikende, men som gjedda i sivet hugget han til når det trengtes. Han hadde en subtil forståelse av makt. Det retoriske høydepunktet i boken må være Kråkerøytalen til Gerhardsen 29. februar 1948. Lindstrøm saken i kjølvannet av Kings Bay ulykken illustrerer det totale forfall, og viser maktutøvelse uten moral.

På Norges Handelshøyskole hadde jeg professor Thorolf Rafto i økonomisk historie. Rafto var Arbeiderpartimann. På fritiden var vi en gruppe som sloss for menneskerettigheter under Raftos ledelse. Ved en anledning spurte jeg Rafto hvordan det kunne ha seg at han som var så opptatt av enkeltmenneskets frihet kunne stemme Arbeiderpartiet. -Hvis du hadde vokst opp på trettitallet med tørt brød i skuffen, hadde du forstått, svarte Rafto.

Men jeg opplevde ikke hvordan Arbeiderpartiet løftet arbeids- og fattigfolk. På syttitallet opplevde jeg et maktfullkomment Arbeiderparti som misbrukte statsapparatet som sitt eget. Vi unge gjorde opprør mot skolepolitikken deres, ønsket karakterer, sloss mot forurensning, og klistret opp merker der det sto «For deg mot formynderstaten». For oss ble Arbeiderpartiet symbolet på alt som var galt. Vi opplevde at partiet sto i veien for oss. I 1981 kom høyrebølgen rullende, og Kåre Willoch ble statsminister. Vi flagget!

Nå har bølgen rullet i førti år, og Arbeiderpartiet vaker rundt 20% på målingene. Den siste halvdelen av boken handler om hvordan Arbeiderpartiet mister grepet med maktkamper, AP- tillitsvalgte som tror politikk kan kjøpes, ledervakuum og #metoo.

Jeg gir boken terningkast 6!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden