Nathan er ikke alene. Det skal være 544 «lengeværende asylbarn» i Norge. Mange av dem er født og oppvokst her i landet. Barna snakker norsk, og oppfatter seg som norske. Problemet er at foreldrene deres enten har forsøkt å jukse seg til opphold i Norge, eller at søknaden om asyl er avvist av andre grunner. Avslag gir anledning til å klage. Klagebehandlingen tar tid. I noen tilfeller så mye som tolv år. I rettssikkerhetens og det godes hensikts navn har norske politikere definert et klagesystem med store menneskelige kostnader som konsekvens. Fordi vi har et regelverk som lider av beslutningsvegring blir mennesker sittende i bur i årevis. Slik kan vi ikke ha det. Nå må klagebehandlingen forenkles, og endelig avslag eller godkjennelse meddeles hurtig; retur eller arbeid.
Arbeiderpartiet blir alltid satt på harde prøver når individ står mot system. Partiet har en forkjærlighet for systemet. Det samme gjelder norsk Høyesterett som 21. desember 2012 avsa dom om utsendelse av to av asylbarna. Ansvaret for det eksisterende systemet som ikke fungerer godt nok, er fellesskapets. Noen ganger er det viktigste å komme videre. Dette er en slik sak. Gnagsårene er store nok nå. I bytte mot et nytt og forenklet regelverk for raskere klagebehandling og utsendelse, kan en løsning være å gi amnesti til alle de 544 asylbarna, og deres familier. Dette er sivilisasjonens kostnad.
Og kanskje er ikke kostnaden så høy? Kanskje blir et av barna statsråd en vakker dag?
Hvis du vil vite mer om den tredje statsmakts uavhengighet, kan du gå på pressefrokost i Høyestretts Hus i dag. Velbekomme!
Hold fast og hold ut!
Hans