Illustrasjon: Fredrik Edén
Demografi; Tall fra Folkehelseinstituttet viser at befolkningen i Norge de siste hundre årene har økt fra 2,22 til 5,05 millioner. I denne perioden har andel av befolkningen som bor i urbane strøk økt fra 35% til 80%. 32% av befolkningen har høyere utdannelse, mot bare et par prosent for hundre år siden. I takt med kunnskapsrevolusjonen har det vokst frem kunnskapsnæringer, som trives best i byene. Mennesker med utdannelse flytter etter fordi de vil. Det er ikke Norges 38 registrerte ulver som jager dem. Befolkningen som blir igjen på bygdene består i økende grad av eldre mennesker, lavt utdannede menn, og midlertidige asylanter.
Urbanisering; Halvparten av befolkningsveksten i Norge de siste 10 årene er kommet innen en radius på ti mil fra Oslo. For ti år siden bodde 15% av Norges befolkning i dette området. Nå er tallet 21%. I Sør Trøndelag (Trondhjem), Hordaland (Bergen), Vest Agder (Kristiansand) og Vestfold/Buskerud (nærhet til Oslo) har befolkningen vært stabil. I resten av landet har den falt. SSB regner med at trenden fortsetter, og tror at Oslo i 2040 har 200 000 flere innbyggere, Bergen 50 000 og Trondhjem 40 000 flere. Tallene viser at folk vil bo i by. De vil ikke bo på landet. De vil ikke en gang bo i byer i distriktene. De vil bo i regioner med store byer.
«Sentralisering»; Man må gjerne kalle denne utviklingen «sentralisering», og møte befolkningsstrømmen med regulering og boplikt. Det gjør lite med nordmenns bolyst. Sannheten er at stat og forvaltning må tilpasse seg en sterkt endret bosetting. Vi må bruke pengene våre der folk bor. Politikk handler faktisk om å hjelpe mennesker å leve bedre liv. Derfor får vi sykehusreform, politireform, høyskolereform og kommunereform med 358 kommuner og 10 regioner.
«Oslomakten»; Det eneste som er sterkere enn hatet mot «Oslomakten» i Norge, er hatet i Oslo mot Oslo Vest. Men hva er egentlig «Oslomakten»? Er «Oslomakten» det faktum at det står fire ganger så mange velgere bak en stortingsrepresentant fra Oslo som en fra Finnmark? Er «Oslomakten» at Stortinget ligger i Oslo? I så fall er det greit å minne seg selv på at Stortinget har 169 representanter, og at 150 av dem er distriktsrepresentanter. Bare 19 kommer fra Oslo.
Når man studerer tallene, er det mest overraskende at ikke maktforskyvningene i Norge er større. I norsk politikk har det vært bred enighet om at hele landet skal tas i bruk. Norge har fortsatt et råvarebasert næringsliv preget av fisk, olje, kraft, kraftkrevevende industri og turisme. Disse næringene er naturligvis spredt over hele landet. Det som først og fremst skiller byer fra landsbygd, er avstand. Derfor viser forskning at bygging av bedre infrastruktur og samferdsel er den beste distriktspolitikken. Statlige overføringer og tradisjonell støtte til distriktene funger dårlig, fordi slike bidrag gir få incentiver til endring og forbedring. I stedet sementerer slike støtteordninger strukturer som er gått ut på dato. Derfor har deler av norsk distriktspolitikk etter krigen vært dyr og dårlig.
Det som kalles «distriktsopprøret» handler om at Senterpartiet har økt sin oppslutning fra 5,5% ved stortingsvalget i 2013 til over 13% på målingene siste uke. Det er interessant at Senterpartiets vekst nå går på bekostning av samarbeidspartneren Arbeiderpartiet. I en tid der europeere står mot innvandrere, generasjon mot generasjon, og rike mot fattige trenger vi ikke også en splittelse mellom by og land. Vi trenger hverandre i dette lille landet, men alt var ikke bedre før, slik Senterpartiet gir uttrykk for. I en verden i stor endring, må svaret være tilpasningsdyktige institusjoner.  Debatten for å komme frem til gode løsninger må baseres på dokumenterbare, ikke alternative fakta. Da er det også lettere å forstå, og ta hensyn til de som rammes av endringene, både i by og land.
Hvis du ikke synes denne teksten var særlig god, håper jeg du i det minste gir meg kred for ikke å ha nevnt Trygve Slagsvold Vedum en eneste gang.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden