By og land, mann mot mann

En ny aksjonsgruppe kalt Motvind Norge ønsker å samle vindmøllemotstandere landet over. Det fikk Dagsavisens Hege Ulstein til å skrive at for ytre høyre er vindmøllen den nye muslimen. Hvordan skapes slike avgrunner?

Bilde: Avisa Nordhordaland

I avisa Nordhordland 4. september 2019 kunne man se en helsides annonse fra Vestland Ap. En enorm vindmølle var redigert inn ytterst på Trolltunga: «Ap seier nei til fleire vindmøller på land i Vestland», stod det.

Sett bort fra at ingen har foreslått å bygge vindmøller på en fjellformasjon 1100 meter over havet, så er det eksempel på hva som skjer når man driver frem endringer i samfunnet uten å forklare folk hvorfor.

Vi som ikke ser vindmøller fra stuevinduet, har lettere for å være for vindkraft. Siden vi ikke har bil, er vi for bompenger. Vi trenger ikke daglig å forholde oss til veier med rasfare, nok en kansellert fergeavgang eller at Wiederøe innstiller ruter i Nord Norge. Hvor du står, bestemmer hvilket perspektiv du har. Da er faren stor for at du glemmer å forklare hvorfor du gjør som du gjør.

Samfunnskommunikasjon, både fra næringsliv, politikere og organisasjonslivet, er ofte ekstremt rettet mot tiltakene som skal gjøres. Ofte ser vi at store endringer drives gjennom uten å forklare folk hvorfor. Når du ikke selv tar eierskap til problembeskrivelsen, overlater du til andre å gjøre det for deg. Da taper du.

Politikk angår alle, men politisk kommunikasjon er ofte veldig langt fra folk. Den offentlige samtalen handler ofte om 2030 og Paris, Klimakur og EU, grønnvasking og ESG. Politikk og samfunnskommunikasjon handler alt for sjelden om det som skjer med folk der de er.

De siste seks årene har 30% av nordmenn hatt reallønnsnedgang. Tusenvis av yrkesfagelever står uten læreplass. På Rommen skole har over 90% av elevene ikke-norskspråklig bakgrunn. Og hadde helseministeren foreslått å privatisere ambulansetjenesten i Sør-Norge, hadde vi sannsynligvis fått ny helseminister på dagen.

Når politikken ikke speiler problemer folk opplever daglig, men i stedet hører mye om ting langt borte og langt fremme som de egentlig ikke forstår, oppstår det et farlig gap.

Når du står i fergekø på 6. timen eller med klump i halsen sender barna dine på en skolebuss på en farlig og svingete vestlandsvei, så blir du ikke uten videre begeistret over å se en ny samferdselsminister som i sitt første intervju snakker om Paris-avtalen.

Å drive frem endring, er å ta folk med på en reise. Hvis du skal ta folk med på en reise, så må du i det minste forklare folk hvorfor man drar, hvor man skal og så overbevise folk om at de har en plass når vi kommer ut på den andre siden. Hopper du rett til tiltakene, er konsekvensen ofte at folk stritter mot.

Det finnes et rasjonale bak bompenger, men ingen prøvde å forklare hvorfor de innføres før Bompengepartiet steg på målingene. Men folk vil ha ny bro, E39 og Fornebubanen.

Det finnes et rasjonale bak EU og EØS, men i Norge har man i 25 år overlatt til motstanderne å eie problembeskrivelsen uimotsagt. I distriktene og deler av industrien har motstanderne allerede vunnet debatten på walkover. Det samme er tilfellet med vindmøller, utenlandskabler og omorganiseringen av kraftsektoren. Konsekvensen er at kritikerne har 20-30 års forsprang med å eie problembeskrivelsen.

Alle som skal kommunisere endring, må først kjenne sine målgrupper og så eie problembeskrivelsen, før de lanserer tiltak. Og du må forstå kritikerne dine. I min husholdning er det 100% oppslutning for Arbeiderpartiet, EU og NATO. Det er en deilig boble å leve i, men det virkelige Norge er ikke helt der.

Om du først har neglisjert problembeskrivelsen og tiltaket ditt møter motstand, så nytter det ikke å gå til angrep på motstanden. Den er bare et symptom. Om du driver frem store endringer i samfunnet uten å forklare folk hvorfor og uten å ta hensyn til folks bekymringer eller ønsker, så skyves det en atombombe ned i avgrunnen mellom deg og dem. Du fjerner enhver anledning til å lytte, forstå, overtale – og viktigst av alt: vinne.

Hvis vi skal komme noen vei med de store utfordringene Norge står foran, så må vi begynne å gi folk lyst til å være med på reisen. Alternativet er by og land, mann mot mann.

Snorre Erichsen Skjevrak
Rådgiver i Geelmuyden Kiese





Vil du motta tekster som denne hver mandag morgen?
Meld deg på vårt nyhetsbrev!