Gjøkeredet

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN

Debatten om ansettelsen av Nikolai Tangen som sjef i Oljefondet skygger for en annen og mye viktigere debatt; Debatten om Norges Banks uavhengighet. I flere tiår har vi behandlet pengepolitikken teknisk, ikke politisk. Nå bør politikerne ta tilbake styringen over både Norges Bank og pengepolitikken.

Nikolai Tangen forlater redet.
Illustrasjon: Fredrik Edén

Da Bretton Woods-systemet brøt sammen på begynnelsen av syttitallet og pengeverdien ble frakoblet gull, ble sentralbankene gradvis voktere av stabile priser. Grunntanken lå i troen på et kompromiss mellom inflasjon og arbeidsledighet. Resultatet utover syttitallet var politikere som bevilget stadig mer penger kamuflert som et ønske om økt sysselsetting og økonomisk vekst. Men pengene ble brukt til å kjøpe stemmer ofte gjennom investeringer med elendig samfunnsøkonomisk avkastning. Lønningene steg, og med dem prisene. Finansmarkedet mistet tilliten til økonomien, og solgte seg ut. Valutakursene stupte, og nasjonale økonomier ble lagt i ruiner. Ideen om uavhengige sentralbanker vokste frem. Målet var klart: Holde inflasjonen nede.

I Norge trådte ny Sentralbanklov i kraft fra 2020. Loven fastslår at Norges Bank ikke kan instrueres i sin virksomhet unntatt i ekstraordinære situasjoner. Øverst på Norges Banks nettside kan vi lese: «Norges Bank er sentralbanken i Norge og skal sikre prisstabilitet, finansstabilitet og merverdi i kapitalforvaltningen.» Spørsmålet er om ikke de to første punktene i mandatet allerede er gått ut på dato; Faren for deflasjon er større enn frykten for inflasjon, og erfaringen de siste femten årene er at uavhengige sentralbanker faktisk bidrar til finansiell uro. Koronapandemien koster nasjonalstatene store summer. Uavhengige sentralbankers respons er enorme kjøp av nødobligasjoner. Det er en berettiget frykt for at disse kjøpene lenger ned veien skaper uheldige bindinger til stressede låntakere hvis obligasjoner sentralbanken har kjøpt. De ordinære bankenes forsøk på å unngå tap i de samme virksomhetene bidrar til å blåse de finansielle boblene enda større, og hindre at bankenes balanser blir brukt på nye, lønnsomme investeringer. I Norge blir ikke situasjonen bedre av at Staten eier 34% av DNB. Omfordelingseffektene kan bli store, og de rike blir rikere. Verre er det at denne omfordelingen skjer i det dulgte på bankenes bakrom. Dette er grunnleggende udemokratisk, og politisk uakseptabelt.

Jeg tviler på om flertallet på Stortinget visste hva det gjorde da det vedtok den nye sentralbankloven. Ved å gi fra seg mandatet i pengepolitikken, gir politikerne i realiteten fra seg et finansielt festfyrverkeri som er mye kraftigere enn de finanspolitiske verktøyene de selv råder over. Politikerne kan ikke trykke penger, men det kan Norges Bank. Disse pengene trenger vi nå til det grønne skiftet, og til å fyre realøkonomien.

Hele mitt liv har jeg fryktet mye makt på få hender, og lukkethet. Norges Bank gir oss begge deler. Banken har mye makt, og Tangen saken viser at banken bruker sin uavhengighet til å holde offentligheten på avstand. Parallelt med sentralbankenes sterkt økende makt i samfunnet, er dessuten sentralbankenes formål blitt stadig mer utydelig. Jeg mener vi nå står ved et veiskille. Pengepolitikk er ikke lenger teknisk. Det er politisk. Slik jeg ser det illustrerer ansettelsen av Tangen problemet. Til nød kunne Tangen styrt oljefondet på nittitallet. Den gang var det et klart skille mellom politikk og kapitalforvaltning. Formålet var å maksimere avkastning innen rammene av definerte aktivaklasser. Gradvis er oljefondet blitt en forutsetning for politikk i Norge. Norge er dyrt å drive, og politikerne trenger i økende grad avkastningen fra fondet. Dessuten krever Stortinget at fondet skal unnlate å investere i eksempelvis folkerettsstridige våpen, og påvirke selskapene fondet eier på alt fra klima til skatteplanlegging. I en rapport som ble offentliggjort i fjor, får vi vite at fondet har avholdt over 400 møter med selskaper om klimaspørsmål, og 75 møter for å ta opp skatteplanlegging og hemmelighold. I disse 75 møtene tror jeg sikkert Tangen ville ha mye å bidra med.

Onsdag 27. mai er jeg helt sikker på at hovedstyret i Norges Bank kommer til å presentere en avtale der Nikolai Tangen ansettes som sjef i NBIM. Det er for mye prestisje i saken til at noen av partene kan kaste kortene nå. Jeg er også helt sikker på at Norges Banks hovedstyre mener at alle kravene fra representantskapet i banken er tatt hensyn til. Men jeg er ikke sikker på at partiene på Stortinget kommer til å slå seg til ro med hovedstyrets vurderinger. Stortinget har gitt Norges Bank uavhengighet for å gi troverdighet til norsk pengepolitikk, ikke for at banken i lukket prosess skal misbruke sin makt til å ansette en sjef for Oljefondet som mangler norsk samfunnsforståelse. Situasjonen er ekstraordinær.  

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden