VÅR KAMP 1: Krisehåndtering i respirator

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN

Omsider iverksetter norske myndigheter nødvendige tiltak for å stanse spredning av koronaviruset. Vi stenger grensen, og setter inn Sivilforsvaret og Hjemmevernet. Men hvorfor tok det så lang tid?

Illustrasjon: Fredrik Edén

Den danske statsministeren Mette Fredriksen tok siste uke ledelsen mot korona-pandemien i Skandinavia. Sosialdemokraten Fredriksen er nok mindre redd statlig maktbruk enn vår egen flegmatiker Erna Solberg. Dette er ikke tidspunktet for å evaluere. La meg likevel få komme med noen betraktninger om norske myndigheters krisehåndtering i denne innledende fasen.

Korona-pandemien brøt ut i Wuhan i Kina i desember 2019. Kineserne fikk sitt første dødsfall i begynnelsen av januar i år, og delte relativt raskt informasjon om koronasmitten med resten av verden. Det norske Helsedirektoratet fikk mandat til å håndtere koronasmitten i Norge den 22. januar. En måned etter, den 25. februar, skriver Folkehelseinstituttet (FHI) at «noen få importerte og uoppdagede tilfeller vil kunne være nok til å starte en epidemi i Norge, men antallet nye tilfeller forventes å ligge på under 100 de første seks ukene». Dagen etter fikk vi det første. To og en halv uke etter er tallet på antall smittede ikke 100, men 1200. FHIs estimat var skivebom!

Fra begynnelsen har helsemyndighetene basert seg på beredskapsplanen for en pandemisk influensa, sist revidert i 2014. Men koronaviruset er ikke influensa, og først nå prøver myndighetene å beskrive et eget scenario for dette nye viruset. I kriser er usikkerheten ekstremt høy. Derfor må føre var prinsippet gjelde, og alle sikkerhetsforanstaltninger må tas i bruk for å hindre viruset i å spre seg. Uten fysiske inngrep, vet vi at antall koronasmittede dobler seg hver femte eller sjette dag. Det er tre ganger hurtigere enn et vanlig influensavirus.

Godt smittevern er basert på enkle prinsipper; Ta jævelskapen i starten før smitten sprer seg eksponensielt. Når karanteneregler innføres, må de håndheves strengt. I stedet for å opptre resolutt, har norske helsemyndigheter fra slutten av januar, og frem til 12. mars fremstått som et ambulerende allmøte. I stedet for tydelig og faktabasert kommunikasjon, har refrenget lenge vært «reiseråd» og «antibac». Senest 9. mars landet et fly fra Nord Italia på Torp uten at passasjerene ble kontrollert. Tre dager etter tok omsider myndighetene til vettet.

GKs gylne regel i all krisehåndtering er først å ta kontroll, for dernest å ta styring. Under korona-pandemien mistet norske myndigheter kontrollen fra starten. Norske myndigheter har tradisjon for kunnskaps- og faglig baserte beslutninger. Det er bra. Men respekten for kommunikasjonsfaget står det dårligere til med. Videre snakker erfarne kriseledere om den gylne timen, og i mange sammenhenger om de gylne minutter. Det betyr enkelt sagt at man må ta styring med tydelig og faktabasert kommunikasjon umiddelbart. Sporadiske pressekonferanser med alvorstyngede byråkrater er ikke det samme som styring.

Under korona-pandemien gjentar norske myndigheter mange av feilene som ble gjort etter tsunamien i 2004; Myndighetene snakker med mange stemmer, budskapene er utydelige, og myndighetene ender med å løpe etter ballen i stedet for å ta regi. Jeg spør meg selv om myndighetene har vært redde for å skremme oss? I så fall har strategien vært svært mislykket, for nå er vi livredde!


Tåkeprat – Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet er eksperter på virus og smitte, men kommunikasjon kan de ikke så mye om. Derfor vinner FHI ved Camilla Stoltenberg prisen for tåkeprat i februar.  

Allerede 25. januar, tre dager etter at Helsedirektoratet fikk sitt mandag, hadde Kina passert 56 millioner mennesker i «lock down». 30. januar definerte WHO koronaviruset som en global krise, og smitten hadde spredd seg til samtlige kinesiske provinser foruten USA, Taiwan, Thailand, Japan, Sør-Korea og Filipinene.

1. februar var 722 kinesere døde, og nesten 35.000 var bekreftet smittet, men FHI tok det hele med stor ro. «Personer som utvikler tegn på luftveisinfeksjon i løpet av de første 14 dagene etter hjemkomst fra områder med vedvarende smittespredning, bør kontakte lege,» var deres råd. 13. februar la de til at hvis du var hjemkommet fra krisens episenter, Wuhan-provinsen i Kina, så kunne du «gjerne redusere sosial omgang».

Trodde FHI at Kina stengte ned millionbyer for moro skyld?

Viruset spredte seg eksponentielt – pandemitid – men FHI arbeidet etter byråkratid. Da fant FHI ut at det riktige var å gjøre oss alle til smitteverneksperter: «før reisen bør man bl.a vurdere følgende momenter […] risiko for å bli smittet på reisen (reisemål, varighet, kontakt med andre mennesker) […] risiko for å komme ut for reiserestriksjoner» også videre, også videre …

Gjør en risikoanalyse, for ikke pokker om vi på FHI er i stand til å gjøre den, var budskapet.

Øyeleger kunne dermed fortsatt dra på skiferie til Nord-Italia med utmerket samvittighet, og komme hjem uten å bli testet selv om de ba om det.

Nå er Norge snart på verdenstoppen i antall smittede pr. innbygger, men FHIs reiseråd er i skrivende stund fortsatt utydelige og gjemt bort langt nede på hjemmesiden deres: «Folkehelseinstituttet råder nordmenn til ikke å reise til områder med utbredt spredning.» sto det fortsatt torsdag.

Tre dager etter er det ikke lenger lov å dra på hytta dersom den ligger i en annen kommune.


Tåkelur – Eivind Trædal

Midt oppe i all tragedien, må vi tillate oss et lite smil. Den norske klimadebatten er normalt preget av gravalvor, og en av de sinteste og mest alvorlige pleier å være Eivind Trædal. I februar leverte han denne lekkerbiskenen av en kommentar;

«Jeg nekter å tro at jeg er Norges største klimaklovn. Hva med min kone?»

Eivind Trædal på Facebook, gjengitt i Klassekampen 22. februar.

For et kontant stikk mot seg selv, med hustru tildeles Eivind Trædal, tåkelur for februar.  Der det er humor er det håp!

Hold fast og hold ut,
Hans Geelmuyden