Når Kafka banker på døren

Geir Ove Harnes Partner og seniorrådgiver
Illustrasjon: Fredrik Edén

ET STED I NORGE: Det er tidlig morgen og «Lisa» har akkurat sendt barna på skolen. Hun setter seg ned ved PCen på kjøkkenbordet da telefonen ringer.

Mannen i andre enden presenterer seg som advokat i et velrenomert advokatkontor. Han forteller med alvorlig stemme at han undersøker påstander mot henne fra en ansatt. Men han kan ikke fortelle hva det dreier seg om, han ber bare «Lisa» møte til avhør.

«Lisa» er en av de mange som har blitt utsatt for faktaundersøkelser- det nye verktøyet for å håndtere konflikter på norske arbeidsplasser.

GK har bistått «Lisa» og andre som har vært utsatt for metoden og har sett prosessen på nært hold. Vi har anonymisert «Lisa» fordi hun ikke tør stå frem med fullt navn.

Forsker Bitten Nordrik ved Oslo Met har sammen med kollega Tereza Østbø Kuldova  skrevet boken «Faktaundersøkelser – et hybrid konfliktvåpen på norske arbeidsplasser». Der  har de to forskerne intervjuet 31 arbeidstakere og studert 22 caser. Forskningen er finansiert av LO.

– Det som før var en faglig uenighet blir raskt eskalert til en personkonflikt. Innføringen av såkalte faktaundersøkelser eskalerer konflikter som godt kunne vært håndtert med vårt etablerte partssamarbeid på arbeidsplassen, mener forsker Bitten Nordrik . Hun mener ytringsfriheten i arbeidslivet er alvorlig truet.

Alvorlige påstander

Tilbake hos «Lisa»: Flere nåværende og tidligere ansatte har blitt innkalt til avhør. Det skal handle om påstander om trakassering.

«Lisa» blir fortvilet og kjenner seg overhodet ikke igjen i påstandene. Hun gransker alt av e-poster og smser for å finne ut om hun kan ha gjort noe galt. Spør venner, familie og kolleger. Hva galt kan jeg ha gjort?

Hun nektet først å møte advokaten, men flere kolleger og eks-kolleger møtte opp. De kunne fortelle at de hadde blitt forelagt en lang liste med påstander mot henne som de ble spurt om å bekrefte.

Hele prosessen ble lagt opp som en vanlig etterforskning, men advokatene som var leid inn ville i liten grad lytte på motforestillinger.

Det ender i en fyldig rapport der advokatene konkluderer med at de mener det er hold i påstandene til den ansatte. En gjennomgang viser at det ikke finnes noen beviser for trakassering og at heller ingen av de som har blitt intervjuet har bekreftet det. De er alle anonyme.

«Kafka-prosess»

«Lisa» svarte ut alle påstander i et eget dokument som hun sendte som tilsvar til advokatene. Der tilbakeviste hun alle beskyldninger. Dette ble av advokatene lagt inn i rapporten som hennes svar.

Så kommer neste steg: Den ferdige rapporten blir lekket til media før «Lisa» selv får se den. Journalister tar kontakt.

– Det var som en Kafka-prosess. Jeg var den siste som fikk vite anklagene mot meg, den siste til å få den ferdige rapporten. Så kjente jeg på en overveldende avmakt. Jeg innså at rettsikkerheten min var lik null. For hva slags objektivitet kunne man vente når motparten hadde betalt for en ensidig undersøkelse? De satte til side alle spilleregler, krevde ingen faktaunderlag, og anonymiserte alle uttalelser. Jeg innså raskt at dette var et regissert teater som skulle «ligne» på avhør og rettslige prosedyrer. Hensikten var å ende i en konklusjon som skadet meg. Ingen objektive fakta. Ingen mailer eller møtereferater. Her var det fritt frem å si hva man ville og løse uttalelser ble løftet opp som fakta, sier Lisa.

– Helt knekt

– Jeg ble helt knekt. Følelsen av at advokatfirmaet var betalt for å ødelegge og undergrave livet mitt, mens jeg satt på jobben og prøvde å konsentrere meg om daglige oppgaver, var som et mareritt fra en film. Men det var virkelig. Jeg så hele livet mitt rakne; jobb, helse og økonomi. Alt stod på spill. Jeg var livredd for at noen kunne finne på å publisere disse udokumenterte påstandene. Ensomheten, belastningen som ikke går bort, påkjenningen sender deg ut i en nedadgående spiral hvor du ender med å få selvmordstanker.

Heldigvis hadde jeg gode venner og rådgivere som hjalp meg gjennom prosessen, sier «Lisa»

Flere profilerte arbeidskonflikter har florert i media det siste året. Det handler om programledere med påståtte primadonnanykker, dårlige sjefer og alvorlige varslere. NRK, NTNU og Politiet i Bergen er bare noen av institusjonene som vært rystet av sterke konflikter. Antall arbeidskonflikter som har havnet i retten har økt med over 50% de siste årene. Mange av de har brukt såkalte faktaundersøkelser til å løse konflikten.

Faktaundersøkelser kom fra USA som et verktøy for å håndtere konflikter på arbeidsplassen. I takt med stadig lavere organisering etablerte man nye systemer for konflikthåndtering. I Norge har metoden blitt etablert av psykolog Ståle Einarsen ved Universitet i Bergen. Han har startet selskapet Arbeidsmiljøspesialistene som holder kurs om temaet. Mange av oppdragene blir utført av advokatkontorer og innleide granskere. På sin hjemmeside skriver Arbeidsmiljøspesialistene  at de har mottatt svært positiv respons fra både arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner og at de samarbeider med Arbeidstilsynet.

Opptrer som både politi og domstol

Å kunne kritisere og være faglig uenig er en bærebjelke i et demokratisk arbeidsliv. Nå frykter mange at nye metoder for konflikthåndtering gjør at folk blir redde for å ytre seg på jobben.

– Det som starter som en saklig uenighet blir sett på som noe truende som må elimineres.  Det er ikke nødvendigvis sånn at partene i vårt etablerte samarbeidssystem har ønsket konflikter velkommen, men de har gjerne blitt sett som uunngåelige, og som kilder til nødvendig friksjon.  Konflikter kan også bidra til læring og kan løses med dialog. Det er ledelsens ansvar å sørge for dette. I stedet for å bruke etablerte samarbeidsordninger for å håndtere konflikten kobler man på en intern eller ekstern gransker som på oppdrag fra ledelsen kaller inn til intervju som flere beskriver som avhør, sier Nordrik.

– I  litteraturen om faktaundersøkelser hevdes arbeidsgiver å måtte opptre som både politi, påtalemakt, domstol og fengsel. De benytter seg av politifaglige begreper som avhør, bevis og åstedsbefaring. Faktagranskerne har i realiteten gjennomført korte kurs og det er riktigere å si at de imiterer politiets metoder. De som blir utsatt for faktaundersøkelser informeres ikke om at de skal etterforskes, og flere beskriver opplevelsen som en Kafka-prosess. Mens man i det ordinære rettssystemet kan anke avgjørelser, finnes det ingen muligheter for å klage på konklusjonene. Det som startet med en faglig uenighet, ender som en stor konflikt der man leter etter syndebukker, sier Nordrik.

Ytringsfriheten skal sikres

En lovendring av 1. januar 2020 understreker at et av formålene med arbeidsmiljøloven, nettopp er å sikre en åpen ytringskultur. En sunn ytringskultur anses altså som en forutsetning for et forsvarlig arbeidsmiljø.

De to forskerne ved Oslo Met mener ytringsfriheten er truet og kaller faktaundersøkelser et hybrid konfliktvåpen på norske arbeidsplasser.

– Dette er ingen uavhengig gransking, dette er arbeidsgivers metode, iverksatt av øverste leder eller styret, og de legger alle rammer av betydning for undersøkelsen. Arbeidsgiver utformer mandatet, faktaundersøkerne bestemmer hvem som skal få opplyse det og ikke. Det tas i liten eller ingen grad hensyn til at arbeidsgiver ofte er part i saken. Ansatte på alle nivåer rammes. I vårt materiale er det administrerende direktører, mellomledere og førstelinjeansatte som har blitt rammet av disse inkvisitoriske prosessene.

– Det faktagransker er opptatt av er om enkeltepisoder i løpet av årelange konflikter og de involvertes adferd. Det er bakgrunnen for at faktagranskere ikke er opptatt av skriftlig dokumentasjon. Det som skal granskes er adferd, adferd, adferd. Metoden forutsetter kontekstløse mennesker. Det betyr at man tar episoder ut av kontekst og leter etter vitner som kan bekrefte eller avkrefte om noen hevet stemmen, slo i bordet eller lignende.

– Hvis flertallet opplevde situasjonen truende, ja, da anses det for å være truende og i strid med arbeidsmiljølovens krav til fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det baserer seg på en ide om at konflikter må elimineres, i stedet for å se på en uenighet som ressurs til å utvikle oss og arbeidsmiljøet videre, sier Nordrik.

Ukritisk bruk av faktaundersøkelser

Utviklingen når det gjelder bruk av faktaundersøkelser som verktøy ved løsning av konflikt relatert til arbeidsmiljøet har ukritisk fått pågå over mange år, sier advokat Birthe Eriksen. Hun har sett de nye verktøyene på nært hold.

– Den nye forskningsrapporten har vist at denne praksisen pågår med risiko for de involvertes rettsvern og helse. De forhold som nå er avdekket, utfordrer derfor både arbeidsgivere, fagforeninger, advokater og andre som tilbyr denne type tjenester, sier Eriksen.

Eriksen mener iverksetting av en privat granskning er et ekstraordinært tiltak som ikke bør skje uten at arbeidsgiver først har forsøkt å løse en konflikt med andre tiltak på lavere konfliktnivå.

– Der hvor det absolutt må iverksettes en granskning, bør mandatet forankres hos partene og i organisasjonens samarbeidsutvalg. Arbeidsgiver må være tydelig på formålet med granskningen.

Arbeidsgiver har også ansvar for å foreta en endelig vurdering av granskningsrapporten når den foreligger, sier Eriksen.

– Arbeidslivets aktører har en vei å gå for å sikre at kompetansenivået på de nye utfordringene som særlig gjelder personvern, varsling og konflikthåndtering/granskning er tilstrekkelig. AFI sin rapport har gitt oss viktig informasjon som må benyttes til å utvikle gode, alternative verktøy for konfliktløsning i arbeidslivet, men også bedre regelverk og utvikling av en mer entydig metodikk for granskning av konflikt relatert til arbeidsmiljø, sier advokat Birthe Eriksen.

Tre profilerte saker der det ble brukt faktaundersøkelser:

NTNU og Øyvind Thomassen

Den 4. oktober 2019 sendte NTNU-ledelsen et skriftlig varsel om «ileggelse av ordensstraff» til historieprofessor Øyvind Thomassen. I varselet kom det frem at rektor ville be NTNUs styre om å frata Thomassen professortittelen i to år, plassere ham i en førsteamanuensisstilling og kutte lønnen hans tilsvarende tre lønnstrinn. Ifølge NTNU skal Thomassen ha spredt fortrolig informasjon, oppført seg truende og bedrevet utpressing i sin rolle som verneombud (Khrono, 2019). Det skriftlige varselet om «ordensstraff» ble trukket i siste sekund, men ble omgjort til «irettesettelse» – en langt mildere reprimande.

Helt siden 2013 har det vært tumulter blant historikere på NTNU, og i slutten av 2019 ble Institutt for historiske studier delt i to. NTNUs ledelse hadde bestilt en faktaundersøkelse for å granske konflikten og håndteringen av den, men ifølge Thomassen var undersøkelsen uten selvrefleksjon og argumenterte for ledelsens synspunkter. Thomassen fikk støtte av daværende NTNU-styreleder, Svein Richard Brandzæg, som kritiserte ledelsen for mangelfull konflikthåndtering og inhabilitet (Khrono, 2019).

Født Fri og IMDi

Komiker og samfunnsdebattant Shaban Rehman ble kontaktet av Abid Raja i 2017 for å starte et initiativ for kvinner med minoritetsbakgrunn og deres kamp mot negativ sosial kontroll. De neste tre årene mottok Født Fri til sammen 15 millioner norske kroner i offentlig støtte, før Kunnskapsdepartementet i september 2020 besluttet at stiftelsen med umiddelbar virkning ville bli fratatt statsstøtten. Bakgrunnen var «klare og systematiske brudd på forutsetningene for tilskudd» ifølge IMDi (Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet), som baserte dette på en revisjonsrapport/faktaundersøkelse utført av EY.

IMDi forvalter statsstøtten, og mottok flere anonyme varsler om uforsvarlig pengebruk i Født Fri. Revisjonsrapporten fra EY trekker frem flere aktiviteter som betenkelige, for eksempel skriveseminar på spa-hotell, inspirasjonstur til London og en dyr båttur. Rehman hevder at rapporten fra EY var hastverksarbeid, og at intervjuene med firmaet lignet en Kafka-prosess. Hun ble heller ikke varslet da rapporten ble påbegynt eller ferdigstilt. Rehman vil gjerne bedre rutinene, og få en tydeligere økonomistyring.

Da Født Fri ble slått konkurs i 2021 startet opprydningen i selskapet, og konkursboet avviste IMDi- og EYs anklager om strukturelle mangler ved stiftelsens økonomihåndtering. Det kan derfor se ut til at statsstøtten falt bort på uriktig grunnlag.

Vest politidistrikt og Espen Bø

I november 2017 varslet politietterforsker Espen Bø om åtte konkrete saker hvor han mente at Vest politidistrikt ikke grep inn for å stanse pågående kriminalitet der liv og helse kunne være i fare. Bø hadde jobbet i politiets prestisjefylte EXIT-gruppe i fem år. Fire måneder etter varselet, ble han blant annet omplassert til en annen avdeling, mot sin vilje. Bø og hans advokat mener dette ble gjort som ren gjengjeldelse fra arbeidsgiver.

Politidirektoratet engasjerte konsulentselskapet Stamina Census for å gjennomføre en faktaundersøkelse av den påståtte gjengjeldelsesprosessen. Rapporten konkluderer med at det ikke hadde funnet sted gjengjeldelse mot Bø som følge av hans varsel. Ifølge Bø og hans advokat ble undersøkelsen i hovedsak rettet mot Bøs person, og ikke mot de forhold han varslet om, og arbeidsgivers reaksjoner som følge av varselet. Vest politidistrikt brukte nesten én million kroner på eksterne advokat- og konsulentoppdrag i saken.