Periferi og sentrum

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN
Illustrasjon: Fredrik Edén

Jeg har gått gjennom regjeringens viktigste reformer i offentlig sektor fra 2013 og frem til i dag. Norsk offentlig sektor er stor og dyr og må reformeres, og regjeringens svar er å bygge større enheter. Etterlatt inntrykk er sentralisering. Det kan bli et problem for regjeringspartiene ved kommunevalget neste høst. All politikk er lokal.

Norge er et stort land målt i kvadratkilometer, men et lite land målt i antall mennesker. Slike land er dyre å drifte. I Norge har vi dessuten valgt en modell med stor velferdsproduksjon i kommunene. Resultatet er at en tredjedel av arbeidsstyrken jobber i offentlig sektor. Mange offentlige tjenester lider av Baumols sykdom. Det vil si at det er vanskelig å øke produktiviteten i offentlig sektor. Det tar like lang tid å surre på en bandasje nå som for hundre år siden, og like lang tid å lære en elev den pytagoreiske læresetning.

Solberg-regjeringens viktigste reformer i perioden er kommunereformen, regionreformen, politireformen, og høyskolereformen som gir færre kommuner, fylkeskommuner, politidistrikt, lensmenn, og høyskoler. I tillegg kommer langtidsplanen for forsvaret med storstilt nedlegging av baser, nedbemanning av Heimevernet og nedlegging av Sjøheimevernet. I mai vedtok regjeringen å redusere antall skattekontorer fra 106 til 57. I Nasjonal Helse- og sykehusplan har regjeringen vedtatt å fjerne kravet om akuttkirurgi på alle lokalsykehus i landet. Et sykehus må ha et pasientgrunnlag på 60 – 80 000 mennesker for å tilby akuttkirurgi. Dette ekskluderer mer enn halvparten av norske lokalsykehus.  I dag driver Avinor 46 flyplasser. Få av dem er lønnsomme, og regjeringen pålegger Avinor å spare 1,5 milliarder kroner de neste 3 årene. I en annen anbefaling foreslås det å gå fra 295 til 19 brannvesen. NAV-kontorer skal også slås sammen, med det resultat at flere hundretusen nordmenn kun får tilgang til NAV på nett. I tillegg fjernes differensiert arbeidsgiveravgift etter påtrykk fra EU samtidig som pendlerfradraget tas bort.

Isolert sett støtter jeg de fleste reformene, men hva blir summen av politikken? Som verdikonservativ, er jeg opptatt å forandre for å bevare. Derfor ønsker jeg sterke institusjoner i samfunnet for trygghet og som garanti for personlig frihet. Vi må ha et sterkt rettsvesen, helsevesen og skolesystem. Jeg er opptatt av en god stat, ikke nødvendigvis en stor stat. Gjennom de rødgrønne årene slo det meg stadig oftere at det offentlige ga oss det verste av to verdener; en offentlig sektor som både var stor og dårlig. For meg ble den lille røde gummibåten på Tyrifjorden 22. juli 2011, stappfull av politifolk og med motorstopp symbolet på en offentlig sektor vi ikke vil ha; stor, dyr og inkompetent.

I vinter var jeg en av mange i middag med statsminister Erna Solberg. I bordtalen som varte i ca 8 minutter, nevnte hun «digitalisering» 11 ganger. Det er liten tvil om at ny teknologi gir offentlig sektor mulighet til å omorganisere. Spørsmålet jeg stiller meg er om svaret alltid må være større enheter. Den offentlige styringsrefleks er alltid å slå sammen. Problemet er at enhetene innimellom blir «too big to handle». Ta NAV eller Helse Sør-Øst som eksempler. Vil Viken lide samme skjebne? Jeg minner om at digital teknologi riktig brukt også gir mulighet til å desentralisere, fordi man kan etablere ny bruker- og borgerdialog. Altinn er et eksempel på dette. Særlig i helsesktoren vil jeg tro det er mye å hente på å endre rolledeling, øke samhandling, og digitalisere pasientene ved å legge til rette for bedre informasjons- og kunnskapsdeling.

Sentralisering av makt har alltid bekymret meg.  Jeg har som kjent alltid hatt problemer med å akseptere at noen vet bedre enn meg. Jeg tenker at i de fleste sammenhenger av livet er jeg selv best i stand til å fatte mine egne beslutninger. Derfor blir jeg bekymret over fremveksten av statlige og offentlige mastodonter. Mye makt på få hender åpner alltid for maktmisbruk. Hva blir det neste regjeringen vil sentralisere? Dessuten er Norge mer enn Oslo. I Norge har vi vedtatt spredt bosetning basert på en desentral næringsstruktur. I et slikt land ligger alt til rette for at beslutninger tas desentralt, og helst av dem som har skoen på.

Hvis ikke Erna Solberg husker at kultur og geografi trumfer stat i Norge, kan kommunevalget om et år bli en krevende øvelse. -All politics is local, som den amerikanske politikeren Tip O’Neil pleide å si.

Hold fast og hold ut.

Hans Geelmuyden