Svanesang

Hans Geelmuyden Senior partner og sjef i GKG & GKN
Illustrasjon: Fredrik Edén

Alle vet det, men få vil si det; Løpet er kjørt for Jonas Gahr Støre som partileder i Arbeiderpartiet. Hadde Arbeiderpartiet hatt åpenbare kandidater til å etterfølge Støre, ville skiftet finne sted raskt. Det har ikke Arbeiderpartiet. Derfor vil Større ligge i sarkofag til etter kommunevalget høsten 2019.

Politikk er et nådeløst spill. Etter stortingsvalget i fjor høst fikk Jonas Gahr Støre taperstempel. Arbeiderpartiet liker ikke tapere. Etter valget er det bare blitt verre. For et par uker siden presenterte Dagbladet en meningsmåling fra Ipsos der 66% mente Erna Solberg gjør en god jobb som partileder for Høyre, 47% mener det samme om Senterpartiets Slagsvold Veum, 43% lar seg imponere av Rødts Bjørnar Moxnes og 40% av Siv Jensen. Bare 21% mener Støre gjør en god jobb for Arbeiderpartiet. Og enda verre; Bare 43% av Arbeiderpartiets egne velgere mener Støre duger.

I Klassekampen 14. juni sier Støre at han har lykkes med å få oppmerksomheten i stortingsgruppen sin over på det politiske arbeidet, og saker som er viktige for folk. Han trekker frem nye regler for innleie av arbeidskraft, sosialisering av produksjon av offentlige tjenester, og en debatt om anbudsregimet i forbindelse med luftambulansesaken. Sannheten er at dette bare er småtteri. Totalt er det i følge Dagbladet blitt gjennomført 2246 voteringer i stortingssesjonen 2017-18. I følge den politisk uavhengige organisasjonen «Holder de ord?», har regjeringen bare tapt 173 av disse.

I Dagsavisen 16. juni drømmer Arne Strand. Han skriver at «det hadde ikke tatt Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide mange timer å bli enige om å danne regjering». Foreløpig har det tatt fire år og ni måneder ikke å gjøre det. Og det kommer ikke til å skje i denne regjeringsperioden. De siste åtte månedene har KrF stemt sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i 80% av sakene. Ingen vil ta i Støre. Politikk handler om å få flertall, og Støre klarer ikke en gang å få flertall i eget parti. Hvorfor skulle da Hareide satse på ham? Nå sier dessuten Støre at han er åpen for å regjere med Rødt. Det betyr bye, bye KrF.

Støre er paria. Nå møtes han med åpen opposisjon i eget parti. I lukkede rom fremmer byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen sitt kandidatur. Nestleder Hadia Tajik lekker SMSer, og bruker sosiale medier for å posisjonere seg. Deler av Arbeiderpartiet som står fagbevegelsen nær, peker på LO-leder Hans Christian Gabrielsen som en god kandidat. Støres posisjon er så svak at det til og med er mulig for Trond Giske å dra på turne i Trøndelag og slåss for eget kandidatur. Og i lukket møte med amerikanske forsvarstopper skriver VG at leder av utenriks- og forsvarskomiteen Anniken Huitfeldt antyder at Jens Stoltenberg kan gjøre comeback på toppen av Arbeiderpartiet høsten 2020.

På meg virker det som Støre tror kampen om Arbeiderpartiet handler om kontroll. I så fall tror han feil. Ledelsen av et politisk parti handler om evnen til å mobilisere og begeistre. Støre har ikke den evnen. Derfor isoleres han gradvis. Folkene rundt ham slutter. Talentene i Arbeiderpartiet flokker seg nå rundt nye ledertalenter. Det var det samme som skjedde i sin tid i kampen mellom Jagland og Stoltenberg. Jagland prøvde å kontrollere. Stoltenberg mobiliserte. Stoltenberg vant.

Selv forklarer Støre valgnederlaget i fjor høst slik; -Måten vi snakket om politikk på, hørtes litt ut som en stortingsproposisjon. Jeg tenker at måten Støre snakker på nå høres litt ut som en svanesang. Hvis ikke Arbeiderpartiet leverer et knallsterkt kommunevalg høsten 2019, er det slutt for Støre våren 2020. Og partier i indre strid med seg selv vinner sjelden valg. I skrivende stund ligger Arbeiderpartiet an til å tape både Oslo, Bergen og Trondhjem. De kommende to årene blir ren seigpining av Støre.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden