Skjeletter i Selskabet

Hans Geelmuyden Eier og styreleder i Geelmuyden Kiese Gruppen
Illustrasjon: Fredrik Edén

Groucho Marx sa at han aldri ville være med i en klubb som ville ha folk som ham som medlem. Det var ikke derfor jeg takket nei da jeg ble forespurt om medlemskap i Det Norske Selskab. Jeg takket nei fordi jeg ikke ville være med i en klubb som ekskluderer halve befolkningen.

I september går tåkeprisene til to eldre menn; En som febrilsk prøver å skape en ny klubb, og en som klapser til en gammel en med røtter tilbake til 1772.

Tåkelur: Trygve Hegnar

Gutteklubben grei er redd for jentelus. Det Norske Selskabs kvinnefobi har fått dannede aktivister til å hvesse hekksaksene. I Finansavisen, maner Trygve Hegnar til ro, og minner om at historiens skraphaug har en tendens til å innhente utdaterte holdninger helt av seg selv:

«Ved å utelate kvinnelige medlemmer viser bare Norske Selskab at de ligger noen hundre år bak når det gjelder likestilling og respekt. Bør vi virkelig bry oss om det og sette på standard sutreplate? Nei, det er helt i orden å overse dinosaurene. De dør ut.»

Finansavisen, 09.09.20

Makt dyrker makt. Det Norske Selskab blir gradvis uinteressant fordi dyktige kvinner inntar toppen av samfunnslivet. «Selskabets» holdninger ekskluderer våre mektigste politikere, gründere som Hilde Midthjell og Eli Sævareid, næringslivsledere som Kristin Skogen Lund, Hilde Merete Aasheim og Kjerstin Braathen – og en rekke kvinnelige ledere i offentlig sektor og organisasjonslivet.

Hvis Det Norske Selskab nekter å endre, kan Det Norske Selskab om noen år flytte fra flotte lokaler i Akersgaten til glassmonter på Naturhistorisk museum.

Tåkeprat: Geir Lippestad

Knut Nærum har omtalt norsk politikk som vanskelig å forstå. Venstre er til høyre, Senterpartiet er til venstre og i Arbeiderpartiet er det snart ikke flere arbeidere igjen. Den siste tiden har ikke gjort norsk politikk mer oversiktlig. Grunnfjellet i partier som Venstre, Kristelig folkeparti, Rødt og MDG er rene sandbanker. Valgvinder blåser partiene over eller under sperregrensen, og gjør utfallet i 2021 svært uforutsigbart.  Vi har allerede fire sentrumspartier. Nå får vi et til; Partiet Sentrum. Stifterne er en gjeng godhetstyranner som man ville kalt dem i Fremskrittspartiet. På spørsmål om vi egentlig trenger Partiet Sentrum er partigründer Geir Lippestad selv i tvil;

«Jo, det kan være sært. Og jeg ser debatten i dag: Trenger vi et tiende parti? Nei, kanskje ikke. Men kanskje dette initiativet fører til at flere samler seg om et sentrumsparti, i stedet for at vi har så mange små.»

VG, 30.09.2020

Her tar Lippestad feil. Ved stortingsvalget i 2017 stilte 17 partier liste. Bare ni ble valgt inn. Men Lippestad har selvfølgelig rett i at det norske folk lenge har tørstet etter et parti som sloss for at «Alle har rett til et liv i frihet, og rett til å elske den man vil». Dette er parolen på nettsiden til Partiet Sentrum. De andre partiene jobber som kjent for et liv i ufrihet og retten til å hate. Riktignok kan det være plass til politiske døgnfluer. Bompengepartiet dokumenterte det ved siste kommunevalg. Forskjellen på bompengepartiet og Sentrum er mangelen på folkelig vrede mot en feilslått politikk.

Beklager, Lippestad; Norge trenger først og fremst flere gode politiske løsninger, ikke flere partier.

Hold fast og hold ut,
Hans Geelmuyden