Trygve Bufast

Hans Geelmuyden Eier og styreleder i Geelmuyden Kiese Gruppen
Illustrasjon: Fredrik Edén

Den norske stat er utsatt for pengeutpressing fra mange. Få presser mer enn Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum. Men er det penger det står på i distriktspolitikken?

Det er bred politisk enighet om at hele Norge skal tas i bruk, og at bosetting i distriktene er et viktig politisk mål. Distriktspolitikk er nesten religion i Norge. Problemet med en religiøs tilnærming, er at den gir mange spørsmål, og få svar. For eksempel er det vanskelig å finne svaret på hva distriktspolitikken koster. Professor Victor Norman anslo i 1991 at distriktspolitikken koster Norge minst 5% av BNP hvert år. Senere anslag i E24 antyder 10%. I 2019 var BNP i Norge 3550 milliarder kroner, eller 663 693 kroner pr innbygger. Det betyr at en familie på 4 kanskje betaler så mye som 265 000 kroner i året for norsk distriktspolitikk. Blant annet overføres enorme summer hvert år fra store kommuner, til kommuner i utkanten. Hva får vi for pengene? Virker politikken?

Dersom vi måler i bosetting, er svaret nei. Hvert år flytter det mange tusen flere fra distriktene enn det flytter til. Se tabellen under:

                               2015 2016 2017 2018 2019
Nto.flytting    -5072 -7551 -7394 -7997 -6879

Slik har det vært i mange tiår, og utviklingen er ikke resultatet av «borgerlig politikk». Det var slik i alle årene da Senterpartiet og Arbeiderpartiet styrte landet også. Som jeg har skrevet tidligere; Det er ikke gøy på landet. Det er morsommere i byene. Folk med utdannelse søker sammen.  Byluft gjør fri. Distriktskommuner forsøker å kompensere med innvandring, men innvandrerne flytter også til byene så snart de får anledning. Hvis man ser på antallet som bor utenfor tettsteder med mer enn 2000 innbyggere, dreide det seg i 2010 om drøye en million mennesker, eller ca 20% av befolkningen. Dette er Senterpartiets lekegrind. Ved kommunevalget i 2019 fikk partiet 390 000 stemmer, eller 14,4% oppslutning. Senterpartiet har nå 131 ordførere, de fleste i distriktskommuner. Mange av dem nekter å slå seg sammen med nabokommuner, selv om ordførerne mener tjenestetilbudet er for dårlig.  Likevel mobiliserer Senterpartiet mange distriktsvelgere. Hvordan?

Ved å legge skylden på andre, og fortelle en skrekkhistorie om en politisk elite i Oslo som undergraver folks interesser i resten av landet; By og land, mann mot mann! Trump kunne ikke gjort det bedre. Uansett hva «Oslo-eliten» beslutter, begrunner Senterpartiet vedtaket med «sentralisering». Alt er sentralisering. Politireformen betyr at politiet er «for langt unna når man trenger dem, og folk må reise langt for å få pass». Fergeavgangene er så få at et tannlegebesøk tar en hel dag. Forslag om endring av beskatning av kraftverk møtes også med et «ran av distriktene», selv om anslag fra NVE viser at fornuftig beskatning og modernisering ville fordoble produksjonen av fornybar energi. Felles for disse reformene er at historiene ikke behøver å begrunnes med «sentralisering». De kunne like godt handle om kvalitet på tjenester, om rettssikkerhet når det gjelder politireformen, eller om tilpasning av offentlig tjenestetilbud til teknologi og demografi.

I Senterpartiet er man redd unge ikke vil bo i distriktene i fremtiden. Den frykten forstår jeg. Men i motsetning til Tarjei Vesaas romanskikkelse Per Bufast, har dagens unge mange valg. De må ikke bli boende i distriktene all sin dag. Og selv om økonomien blomstrer i utkanten, og det skapes arbeidsplasser i fleng, flytter mange unge. Så hva gjør Senterpartiet med det? Skal Slagsvold Vedum binde dem fast? Har ikke velgerne hans det ille nok som det er?

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden